Verdier og multikulturalisme

De som sier at multikulturalisme er en trussel mot norske verdier tar feil. Multikulturalisme er nemlig en del av våre verdier. Men spørsmålet er om denne verdien har lett for å «backfire» oss, eller om den bare er misforstått.

I den siste tiden har ordet «kultur» kanskje vært det ordet som har preget mest i spalteplassene i landet. Hadia Tajik ble kulturminister og ble ikke uventet bombardert med spørsmål fra FrPs urokråke Christian Tybring-Gjedde. Hun måtte svare på hva hun definerte norsk kultur. På mange måter er hun en del av vår nye virkelighet: En bygdejente med norsk-pakistansk bakgrunn, som snakker dialekt og som har norsk kjæreste. Åpenbart er dette en trussel for folk som lengter tilbake til en tid hvor mannen i pølseboden het Knut, og ikke Ali og at det fremste eksemplet på norsk kultur var bilder av Einar Gerhardsen med nikkers på fjelltur. Men de glemmer en ting: At kulturer kan endres, men verdier – og spesielt verdier det er verdt å kjempe for – vil aldri endres.

Kulturer har kommet og gått gjennom utallige sekler i historien. For hvem skulle tro at norsk ungdom heller ville høre på Elvis fremfor trekkspillmusikk på femtitallet? Hvem skulle tro at norske humorpreferanser skulle endre seg fra Chaplins bløtkakehumor til pikken til Thomas Giertsen i Torsdagsklubben? Hvem skulle tro at vår foreldre/besteforeldregenerasjon hørte på Kirsti Sparboe, mens unge jenters øreganger blir besudlet av Justin Biebers nyeste hit. Hvem skulle tro at «Home Alone» er like obligatorisk for oss i julen som ribbe med sprø svor? Kulturen endres, men ikke det faktum at vi deler verdien av å kunne være de vi er.

Men disse verdiene kommer også i skvis. Dette ser vi angående spørsmålet om religiøse hodeplagg i politiet. Vi skal ha retten til å kunne være de vi er, men politiet både må og skal være religiøst ansiktsløst. Å nekte religiøse symboler i politiuniformen er ikke snakk om å være intolerant, men å fremme viktigheten at de er demokratiets beskyttere for alle – ja alle i Norge.

Dermed er vi inne på selve problemstillingen: Hva er toleranse? Betyr toleranse å sitte med hendene i fanget og se på at «Bhatti Boys» fornekter vårt demokrati eller drapstruer jøder? Betyr toleranse å bare sitte å glo mens rasister banker opp eller trakasserer innvandrere på åpen gate? Selvfølgelig ikke. Derfor må man møte dem med demokratiske midler, og la dem svekkes seg selv med deres destruktive meninger. Multikulturalisme er en viktig verdi som beriker Norge, men det betyr ikke et fripass til å være naiv og blind for de som ønsker å ødelegge det – enten de er hvite skinheads eller islamske fundamentalister.

Å være multikulturalist er å respektere forskjeller. Vi er alle forskjellige – og det er flott. Men et samfunn må ha felles spilleregler. Det er disse – kombinert med at vi sverger på å respektere dem – som utgjør våre verdier. Vi har regler som sier at vi lever i et samfunn hvor det å karikere både Jesus og Muhammad er høyst normalt. Dette fordi det er inkorporert i norsk lov. Vi har regler som igjen hindrer diskriminering og sjikane mot religiøse eller etniske minoriteter. Disse verdiene utgjør et samfunn som vi kan – forhåpentligvis – leve sammen i. Å være multikulturalist er et berikende og prisverdig tilleggsverdi til vårt land og demokrati, men som alle andre verdier har man et ansvar. Minoriteter i Norge må respektere at Norge aldri vil godta tvangsekteskap og omskjæring, samtidig som majoriteten må respektere at minoriteter også har rett til beskyttelse fra overgrep fra den. Denne gylne middelvei er en balansegang som bør opprettholdes, og respekteres.

Alle har rett til å være forskjellig. Men ukultur i form av overgrep uansett hvor det kommer fra skal aldri tåles!