Troll kan temmes

Siden FrP kom i regjering, har flere på sosiale medier gasset seg over mer eller mindre gjennomtenkte uttalelser fra FrPs statsråder. Norske bønder raser over Listhaugs sammenligning av norsk landbruk som kommunisme på norsk. Likestillingsministeren har blitt jevnlig minnet om hennes uttalelser om blant annet homofile. Men selv politikere fra fløypartier med mindre diplomatiske uttalelser, blir ofte høvlet ned etter å fått ansvar for ulike departementer, og vi skal ikke lengre tilbake til SVs statsråder for å innse at Shakespare hadde rett i en av hans dramatitler – at troll kan temmes.

Før daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal kom i regjering sto han for flere lite gjennomtenkte uttalelser. 13. september 2005, mente han at Norge burde hatt et eget idrettsdepartement. Da han ble minister fikk han også mye velfortjent tyn for uttalelser som tvil om foreldre var mer skikket til å oppdra barn enn barnehagene, samt forslag om å bruke dukker med rosa tyllskjørt i mattetimer. Han måtte i 2007 erkjenne følgende:

(…) SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. (…)

I første regjeringsperiode trakk flere politikere – og sikkert mange andre for den saks skyld – på smilebåndet da daværende finansminister Kristin Halvorsen, en kjent motstander av Handlingsregelen, forsvare den fra talerstolen på Stortinget. Samtidig ble det også kjent at ikke alle ble like avslepne som SVs statsråder, for fremdeles ble protestene høylytte fra SVs venstreside som demonstrerte på Stortingsplenen mot regjeringens forsvarspolitikk. Flere fra partiets venstrefløy – deriblant professor i historie ved UiO, Knud Kjeldstadli – mente SV måtte ut av regjeringen og bli enda mer radikale. SV fortsatte riktignok i regjering, men de oppnådde lav oppslutning. Ikke nødvendigvis fordi velgerne var skuffet. Men også fordi at SV satte inn løse kanoner på dekk inn i regjeringskontorene.

For FrPs del har de selv vært svært klar over SVs skjebne. De aller fleste er moderate, og vi skal ikke se bort i fra at regjeringsmedlemmer med oppsiktsvekkende uttalelser vil moderere seg. FrP er riktignok et fløyparti, men i motsetning til SV har de også langt seg i selen for å bli realister. Man kommer oftest lengst i å være realistiske, og FrP har i det siste langt på vei lykkes med det. Spesielt ble det tydelig da de erkjente deres nederlag i forhandlingene, og ikke lot velgerne til å tro noe annet.

Politikere kan også som folk flest feile. Men det avgjørende er om man vil la seg moderere ettersom man blir en erfaren statsråd. Solveig Hornes uttalelser om både voldtekt og homofile er udiskutabelt forkastelige, men verre blir det hvis hun fortsetter med dette som barne- og likestillingsminister. Jeg tror selv at det ofte «blir folk av» flåsete politikere som blir ministere. Det ene er nye erfaringer, men også fordi det er svært viktig for FrP selv å fremstå som et seriøst regjeringsmedlem. De fleste av FrPs statsråder – og for ikke å forglemme statssekretærer og politiske rådgivere – er moderate, har stor gjennomføringsevne og har ikke minst CV-er som taler for at de vil lykkes. De er valgt for å ikke bare overbevise egne velgere, men også fordi de skal kunne omfavne de som fremdeles tviler på FrPs regjeringsevner. Klarer de det, vil alle som tviler på FrP få seg en positiv overraskelse.

Hvorfor vil disse lykkes bedre enn de SV-statsråder som begynte i Stoltenberg II-regjeringen og de som kom senere? For SVs del, var deres statsråder svært populære hos partiets harde kjerne og hos kjernevelgerne. Hos andre forble de det som gjorde at folk ikke stemte på SV og ikke minst gjennom ulike tabber og skandaler som eksempelvis Jenteforsvaret som sørget for Lysbakkens svanesang som statsråd bidro ikke til å rette opp inntrykket. Man kan kanskje si at det er for tidlig til å si at FrP ikke vil gjøre det samme, men det er påfallende at regjeringen er så å si blottet for FrP-urokråker som Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg (sistnevnte selv sa riktignok fra seg ministerposter på eget initiativ).

Et annet moment er at FrP selv har en partiorganisatorisk oppbygning som er inspirert av Arbeiderpartiet. Denne oppbygningen har vist seg å takle flere partikriser som «Dolkesjø» på 90-tallet, Hedstrøms møte med høyreekstremister, for ikke å snakke om Søviknes-saken. SV på sin side har hatt vanskeligere med å takle ulike politiske kriser og intern uenighet. Dette var også tilfelle i deres tid i regjering, og med en vingeklippet organisasjon etter valget, vil tiden vise om de kan reise seg igjen.

Shakespeare har rett i at troll kan temmes – så dermed kan også fløypartier som FrP temmes. Noe partiets argeste motstandere bør bite seg merke i.