Tanker om kleine helgeprogrammer – og feminisert TV-underholdning

NRK har «Tore på sporet». TV2 har «Hver gang vi møtes». To ulike programkonsepter, men utfallet blir det samme: Klein sosialpornografi som viser gråtende kjendiser og i NRKs tilfelle, tårepersere både foran kamera og i sofaen foran TV-en på søndag. Hva er det som gjør at slik TV-underholdning blir salgbart?

I TV2s tilfelle at man ser at selv musikkartister som Marion Ravn – tidligere erklært for å være både overfladisk (sitert fra Anita Skorgan), og ikke minst Lene Marlin – programmets mest mystiske deltager vise følelser på TV når deres låter blir fremført i ulike versjoner. Dette følges opp med intervjuer hvor eksempelvis Marion Ravn gjør bot for oppførselen ovenfor tidligere M2M-kollega Marit Larsen. Også i forkant av denne vårens sesong kunne «Senkveld» på TV2, vise at selv Lene Marlin – en artist med tilsynelatende færre ansiktsuttrykk enn Steven Seagal, vise at hun faktisk også har evnen til å la tårene trille. Dette gir en viss renselse for en nasjon som vektlegger en av våre sterkeste dyder: At det ikke skal være forskjell på folk. Riktignok kan man ikke forvente å bli like talentfull, rik og vakker som Marion Ravn, men i en norsk målestokk, skal hun være så god og jordnær og ikke fremstå som «übermensch»!

På den andre siden finner man «Tore på sporet»: Gullrekkens minst glamourøse program og ditto programleder. Et program som tar sikte på å vise noe annet enn artister som bruker helgeunderholdningen på å promotere sin nyeste plate, eller aktuelle gjester som skal utlevere sine suksessoppskrifter (som oftest foregår dette på «Skavlan» eller «Lindmo»). «Tore på sporet» tar sikte på å vise frem enkeltmenneskenes skjebner – som oftest innebærer at slektninger og/eller familiemedlemmer har kommet bort fra hverandre, og Tore Strømøy i ren Sherlock Holmes-stil sporer dem opp og de gråtende omfavner hverandre. Det har også blitt «vitenskapelig» bevist at veldig mange av de som ser programmet hver søndag gjør det samme.

Men på samme måte må vi spørre oss selv: Hvorfor funker programmer kleinere enn en date med mamma på slep på norsk TV-underholdning? På samme tid, skriver Harald Eia og hans researchere i «Brille» i en kronikk om at norsk TV blir stadig mer feminisert – med «Skal vi danse» og «Senkveld» som fremste eksempler. De beskriver at fra 90-tallet ble det innført mykere verdier i TV-bransjen. Om de mener det seriøst eller om det bare er en del av Eias sedvanlige satire, er det verdt å merke seg flere ting: Brorparten av seerne for «Skal vi danse» og «Senkveld» er kvinner. De som sender Tore Strømøy frierbrev er stort sett kvinner, og de som vil ha slik underholdning som «Hver gang vi møtes», «Tore på sporet», «Skal vi danse» og «Senkveld» har vist seg å være nettopp kvinner. Hva betyr det? Har kvinner slik Harald Eia & Co påstår tatt styringen over TV? Eller gir norske menn bare blaffen?

Man kan svare ganske (kjønns)objektivt slik: Det finnes en av/på-knapp på TV-en, og for menn kan også styringen av TV-en ikke bli noe problem. Dette fordi de heller drar på byen med kompiser og drikker øl mens de ser fotball, eller i det mest sannsynlige scenarioet: De bare driter i det. Det har ikke kommet noe mannekrav om å vise flere filmer med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, og dessuten har menn også sin dose i maskulin TV-underholdning som både Tippeligaen på TV2 og UEFA Champions League på TV3 eller betal-TV overhodet. Dette oppveier en del såkalt feminisering av TV.

Så alt i alt er kanskje stillingen mellom menn og kvinner 1-1. Eller for å si det mer politisk korrekt: Det er full likestilling i TV-underholdningen. Det som er en skillelinje, er at disse programmene vises i forskjellige sesonger på ulike tider av året.

Noe som gjør at både menn og kvinner har ingenting å klage over.


  • Sigurd Kvernmoen

    Det virkelig interessante spørsmålet i denne debatten er hvordan norske menn er blitt så feminine. Kan ikke si at jeg er stolt av at norske menn nå blir sett på som en av verdens mest feminine. Hvor skal dette ende? For meg har feminismen fått alt for mye makt i Norge. Til den grad at det har blitt skadelig for landet og dets samfunn.

  • smurf

    Enig med Kvernmoen i at kvinnfolka har fått for mye makt.