SVs historiske svekkelse

I disse tider skal SV oppsummere hva som endte galt i valget. En havarikommisjon som Aftenposten har fått kjennskap til, har i et utkast følgende punkt:

«SV ville i regjering med stor styrke, kom i regjering med mindre styrke, ble gjenvalgt med liten styrke og gikk ut av regjering historisk svekket»

Et annet moment er at de ikke har klart å kommunisere om sine seire i regjering, og heller henvist til enkeltsaker enn et stort prosjekt i partiets regi i valgkampen. Samt at SVs ideologiske autoritet har blitt svekket i regjering, har tapt eierskap til saker innen miljø, utenriks- og sikkerhetspolitikk, manglende suksess med å fjerne fattigdom og sosiale forskjeller, samt konkurranse mellom flere partier som Ap og Miljøpartiet De Grønne.

Partiledelsen ble derimot frifunnet.

Disse karakteristikkene fra arbeidet som kommisjonen skal fullføre før jul, er dyster lesning. Men det dystrere for SV er at de faktisk har seg selv å takke på flere vidtgående punkter.
For det første, hjelper det lite å skylde på tap av sakseierskap til utenriks- og sikkerhetspolitikken under regjeringssamarbeidet. Det skyldes i første rekke at utenriks- og sikkerhetspolitikk er en sak der SV ALDRI har hatt noe eierskap til. De forspilte denne sjansen under Den kalde krigen ved å melde seg ut av den fastlagte utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde bred støtte av Stortinget og stort sett hele det norske folket. Det hjalp heller ikke ved å gi blåøyd støtte despotiske regimer som i Sovjetunionen, Ceaucescus Romania, Nord-Korea, DDR m.m. Samtidig har SV gitt grønt lys til NATO-aksjoner FØR regjeringsmakten – som under den militære intervensjonen i Kosovo. For det andre, er ikke utenriks- og sikkerhetspolitikk så enkelt som venstrevridde med et forenklet verdensbilde vil ha det til. Snarere tvert imot er bildet fullt av gråsoner, og man må følge disse spillereglene for å kunne lykkes. Noe SV har nektet å gjøre. Bedre blir det heller ikke å hele tiden fremstille USA som en imperialistisk antikrist, mens man bagatelliserer islamsk terrorisme.

For det andre straffer fløypartiers utålmodighet når de ikke innser virkeligheten om at ting tar tid. Kristin Halvorsen hevdet at man kunne slette fattigdommen med et pennestrøk. Sannheten var at forskjellene økte. Ikke nødvendigvis at de rikeste i landet ble rikere – men at flere gikk ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Samtidig ble SV svekket også på grunn av at de taklet dårlig med å innse at de kunne ta feil på at å bekjempe fattigdom ikke er noen kort prosess. Da de ble konfrontert med det, kunne vi se en tydelig irritert Halvorsen og en ikke mindre tydelig irritert Lysbakken snerre at media og folk tok feil når de hevdet dette. Det kan ofte være et svakhetstegn på å miste autoritet, men det forsterkes av mangel på ydmykhet.

For det tredje, hjelper det lite å skylde på at andre partier stjeler velgere. Et parti eier aldri velgere. Partier har dem på lån. At SV mistet velgere, skyldes ikke fordi Ap eller MDG har lurt dem over til seg. Det skyldes fordi SV ikke klarer å levere sin politikk. Det er mulig man kan bli fristet ved å stille spørsmål til hvilke tanker folk som stemmer SV har om verden – men det skal jeg ikke spekulere i. Men det er tydelig at man vender seg bort til andre dersom man føler at man har kastet blår i øyene på dem, og det de forventer ikke henger sammen. Hva miljø angår, så burde SV kanskje ha visst at miljø aldri har vært en høyt prioritert sak hos hverken Ap og Sp med tydelige interesser hos arbeidstagere i oljebransjen og hos arbeidsgivere innen oljebransjen. Der har SV ikke innsett at de fra første stund har kjempet mot vindmøller. De har riktignok klart å forhindre at Lofoten, Vesterålen og Senja blir oljefritt – men det skyldes i større grad at den nåværende regjeringen har måttet gjøre det for å tekkes støttepartiene KrF og Venstre.

Det er også kanskje et problem med de som styrer. Audun Lysbakken hadde de verst tenkelige forhold som nybakt leder. Tidligere måtte han gå av som følge av uberettiget pengestøtte til Jenteforsvaret i SUs regi, samt at SV hadde gjennomført et allerede sviende nederlag i kommunevalget i 2011. Det er ofte vanlig at et lederskifte fører til større oppslutning og muligheter til å markere seg på nytt. Men det motsatte skjedde. Audun Lysbakken har ikke klart å gjenreise SV, men det skyldes også en annen faktor: At folk flest ikke er enig med SVs politikk og det er deres politikk som avskrekker folk fra å stemme SV. Derfor hjelper det lite å skylde på at det er regjeringsslitasje som er årsaken til at Lysbakken ikke har gjenreist partiet. Her er det snakk om personlige egenskaper så vel som en politikk som kanskje ikke har livets rett.

Hva sier dette om SVs historiske svekkelse? Det er snakk om at de er svekket fordi stadig flere innser at deres politikk ikke er en politikk de fleste kan enes om. En politikk som ikke bare har en del svin på skogen i fortiden, men også en politikk som heller ikke takler nåtid og fremtid. Flere har skjønt det, og stemmer nå deretter. SV er muligens i realiteten kanskje også en trist blindvei i norsk politikk, som nå flere har fått med seg.

Så SVs svekkelse er kanskje ikke tragisk for norsk venstreside – men snarere velfortjent.