Med jevne mellomrom dukker det opp et spørsmål i Det forente kongedømmet: Kan Skottland løsrive seg fullstendig fra England? Lederen for Scottish National Party, Alex Salmond, mener at skottene bør avholde en folkeavstemning for å avgjøre saken, men mener at det bør skje i 2014. Storbritannias statsminister David Cameron som er motstander av skotsk løsrivelse spør retorisk til Sky News med hvorfor ikke gjøre det allerede før 2014.

Det som er mest interessant er ikke Cameron og Salmonds munnhuggeri i seg selv, men selve konteksten som utgjør dette.

For Storbritannia har gjennom historien vært preget av den spesielle konflikten mellom Skottland og England. Vi har sett det ikke bare gjennom svulstige filmer som «Braveheart» med Mel Gibson i rollen som den skotske opprøreren William Wallace,  eller «Rob Roy» med Liam Neeson i rollen som den skotske nasjonalhelten Robert Roy McGregor, men også rivalisering om retten til den britiske tronen (som eksepelvis Jakobinerne og mellom Elisabeth I og Maria Stuart) har krydret britisk historie med størknet blod. Men senere har utviklingen gjort Skottland stadig mer uavhengig fra England.

For Skottlands økonomi har endret seg. Etter flere økonomiske paradigmer som tungindustri, tertiærnæringer og ikke minst oljeutvinning i Nordsjøen har gitt skottene selvtillit og økt kravet om mer uavhengighet fra engelskmennene. I 1999 voterte skottene i en folkeavstemning for indre selvstyre. De har nå bla. egen lovgivning og eget parlament. Men likevel er det mange skotter som drømmer om å bryte med England fullt og helt. Men vil de lykkes?

Når en region skal løsrive seg og kreve selvstendighet, vil det alltid være et regnestykke som skal gå opp før de kan løsrive seg. For skal Skottland løsrive seg, er de avhengige av at flere land vil kunne anerkjenne regionen som selvstendig stat. Der vil kanskje ikke alle være like tilbøyelige med åpen støtte. For Norges del, har vi sterke bånd til engelskmennene, så vel som skottene. Men siden Norge ofte har bygget vennskapsbånd og historisk skjebnefellesskap med engelskmennene, vil kanskje vår støtte ende i engelsk favør. Ikke minst gjennom vår kongefamilies slektsbånd med den engelske. Men likeledes vil støtten fra USA være blandet, siden mange skotsk-amerikanske borgere vil være tilbøyelige med å støtte sine frender i Europa, derfor vil kanskje amerikanske politikere være svært forsiktige med å støtte noen av partene åpent.

Det andre kriteriet er av økonomisk karakter. For det hjelper lite for en region å ville være selvstendige, hvis de ikke kan være selvstendig økonomisk. Men skotsk økonomi har vist seg å være svært robust. Royal Bank of Scotland er andre største bank i Europa og  finansentret i hovedstaden Edinburgh er Europas sjette største. Dessuten er oljeforekomstene av betydelig karakter, og vil dermed oppfylle dette kriteriet.

Men likevel mener jeg at skotsk uavhengighet aldri vil kunne gjennomføres i praksis. Det første fordi skotter ofte er tro mot engelske symboler som kongefamilien. Selv harbarkede separatister skal visstnok i fullt alvor og oppriktighet brøle «God save the Queen!» og anerkjenner Dronningen som statsoverhode. Slik sett bryter det med ideen om full uavhengighet. For det andre det jeg nevnte – anerkjennelse fra omverdenen. Skottland lider på noen måte ikke åpenbart nød under England, og dette kombinert med Verdenssamfunnets tilsynelatende lunkne holdning til å blande seg inn, gjør at skotsk uavhengighet på noen måte ikke er et prekært emne å bruke tid på.

Åpenbart blir saken om skotsk uavhengighet en vakker drøm – men heller ikke mer.