Rostrums nyttårstale 2014

År 2014 er snart over, et år som vi i Norge har feiret med en av de største gavene vi har fått: En grunnlov som garanterte demokratiet som styreform, som sikret ytringsfrihet, at man skal få en rettferdig rettergang dersom det sås tvil om ens uskyldighet i forbindelse med en forbrytelse, og ikke minst: At nordmenn selv kan bestemme hva de skal tenke, føle og tro. Debatten i Norge er oftest en meningsutveksling som innebærer en respekt for de som mener annerledes, og som søker etter å besvare spørsmål på utfordringer i samfunnet vårt.

Men – det er ikke alltid tilfellet. For det finnes de som gjerne gjennom nettet bruker sjikane og trusler for å fortie sine meningsmotstandere. Det er – og skal – alltid være lov å være uenige. Men å true eller bruke sjikane for å vinne en debatt, vil aldri være demokratisk uansett om det kommer fra en sivil person eller om den kommer fra statsmakten. Vi ser gjennom nettforum at mobbing gjennom nettet er et stadig voksende problem. Ikke bare når det kommer fra ungdommer, men også gjennom voksne som i mange tilfeller skal oppdra barn til å bli verdige deltagere i vårt samfunn. La oss derfor gjøre år 2015 til et år hvor vi viser nulltoleranse ovenfor sjikane og trusler om folk som er annerledes enn oss selv og som mener annerledes enn oss selv.

I år 2014 har også den norske naturen vist seg for mange som skremmende. Folket på Vestlandet har i år sett at hjemstedet som utgjør deres næreste ramme, har utgjort en stor fare – både gjennom rasfare, men også via orkaner og voldsomme uvær. Det er en realitet vi må ta innover oss, og bidra for å forminske faren eller skadene i etterkant. Vestlandets skjebne er også dermed knyttet til skjebnen folk under andre himmelstrøk har måttet leve med gjennom flere år – ja, kanskje gjennom flere århundrer. Derfor må menneskeheten gå sammen for å løse gåten på hvordan vi motvirker klimaendringene. Men det må gjøres ved at alle gode krefter for lov til å bidra i dette store prosjektet. Derfor må næringslivet – ja, selv oljenæringen – inkluderes i arbeidet fremfor å demoniseres. For selv om det hevdes at denne næringen har skylden, må vi ikke bare inkludere dem fordi de ofte kan sitte med verdifulle svar, men også fordi vi som mennesker besitter en iboende kraft til å tilgi våre skyldnere. Ved å la alle gode krefter gå sammen for å løse en eventuell krise, bidrar vi dermed ikke bare å motvirke en katastrofe, men også hedrer vår evne til å tilgi, som er en av de evner som er en av menneskehetens sterkeste krefter. 

«Den som redder et liv, redder hele verden»

Dette sitatet fra Talmud som mange vil forbinde med filmen «Schindler’s List» er en påminnelse om hvordan vi kan bidra til en bedre verden. En verden som for mange i år er lagt i grus. Dette året som vi legger bak oss, blir utenrikspolitisk beskrevet som et Annus Horribilis. Russlands grep om Ukraina, ISILs fremmarsj i Irak og Syria, samt de stadig mer omfattende brudd på menneskerettighetene som som foregår i Nord-Korea, viser at kampen om demokrati og verdige liv på ingen måte er vunnet en gang for alle. Derfor vil hvert liv vi redder i Ukraina og i Midtøsten – og eventuelt senere i Nord-Korea – være å redde hele verden.  Det må gjøres ikke bare via militære intervensjoner, humanitært arbeid og å ta imot flyktninger. Det må også gjøres ved å skape stabile institusjoner som alle kan enes om, og som garanterer at disse ikke blir instrumenter for undertrykkelse. Stabile institusjoner som fremmer demokrati, ytringsfrihet og en sikker rettstat vil fremover redde liv, og dermed hele menneskeheten. Derfor bør år 2015 gjøres til et år hvor retten til å mene annerledes og være annerledes står i sentrum. Et år med nulltoleranse mot diskriminering og forfølgelse grunnet kjønn, ulik religiøs og etnisk tilknytning.

Det finnes mange veier til ekstremisme. Men ofte er de brolagt med opplevelser av å ikke høre til, og opplevelser av å ikke kunne bidra. Mange ønsker å bidra og være en del av et samfunn. Mange faller utenfor av mange ulike årsaker. Det er spesielt farlig fordi man til slutt hengir seg til destruktive krefter fordi de ikke lenger har noe å tape på å gjøre det. Det starter i lokalsamfunnet, for så å bli et nasjonal og til slutt et internasjonalt problem. Skolen og lokalsamfunnet har dermed et ansvar for at dette ikke skal skje. Derfor bør ikke bare politi og etterretning styrkes i alle land, men vel så viktig er det, å fange opp outsiderne tidlig og la dem få oppleve følelsen og vissheten om å høre til samfunnet og fellesskapet. La oss derfor gjøre år 2015 til et år hvor outsiderne fanges opp og blir inkludert før de blir en fare for dem selv og andre. Der vil også foreldre, skolen og ulike foreninger være viktige. Arbeidet må gjøres hver for seg, men de må også tuftes på felles verdier – som igjen kan gjøre arbeidet lettere, og ikke minst hindre at man går fra å være en rettstat til å bli en politistat.

Vi legger bak oss et år som har gitt oss et år hvor som mange vil si er et bekymringsfullt år. Men vit dette! Håp er det aller siste som dør. Derfor bør vi gå inn i 2015 med nye håp og samtidig ikke gjenta menneskehetens feil.

Til sist vil jeg oppfordre alle nordmenn til å bruke nyttårsaften til å sende en tanke til nordmenn over hele verden – våre soldater i Afghanistans slagmarker, nordmenn som bidrar nødhjelp i fjerne land, nordmenn i utenrikstjenesten som daglig fremmer våre interesser i utlandet, norske arbeidere og forretningsfolk i utlandet som sikrer inntekter til Norge.

GODT NYTT ÅR!