Myter og virkelighet rundt «Folk og røvere i Kardemomme By»

I et innlegg i Aftenposten, skriver den svenske teaterregissøren Sara Jupither om inntrykkene hun sitter med etter å ha tatt med poden på Nationaltheatrets tradisjonelle oppsetning av Thorbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme By». Hun er ikke nevneverdig imponert over stykket og mener det hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner fremover. Hun går så langt som å kalle Kardemommeloven for høyreekstrem:

« (…) Vi får vite at politiet er for snilt og at den rådende filosofien er: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.» Mantraet repeteres i det uendelige, og det forekommer meg skremmende likt den høyreekstreme retorikken. (I Sverige sier man «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre».) (…) »


At «Folk og røvere i Kardemomme By» er høyreekstremt, er bare tull. Men har Egners bok – og annen prosa for den saks skyld – noen politisk agenda overhodet?

For å ta Kardemomme By først, så vitner det mer om et samfunn preget av et positivt menneskesyn og en stor porsjon naivitet. Politimester Bastian får klager om at byens butikkeiere blir plyndret, men gjør ikke noe med saken enn å notere det i en bok. Dette blant annet fordi røverne er bevæpnet med en løve som angivelig vil spise ham til frokost, middag og kvelds dersom han nærmer seg huset deres. Politimester Bastian er også en politimann som virker konfliktsky og lite tiltaksløs. For røverne blir kun fakket når pølsemakeren, bakeren og kjøpmann Berg takket være et tips fra Tommy tar saken i egne hender og danner en mild form for «borgervern» og overrumpler røverne akkurat i det de har brutt seg inn hos bakeren og er godt i gang med å rane brød og kaker.

Om Kardemomme By hindrer likestilling, er Tante Sofie så likestilt som det går an å bli. Den middelaldrende og hissige damen, er både selvstendig og setter alle mannfolk på plass – til og med røverne og løven inkludert! Den eneste som kan virke noe kuet er niesen hennes, Kamomilla. Kamomilla er føyelig, og får kun delta i festlighetene etter at Tobias overtaler hennes strikse tante til å ta henne med. Tante Sofie er likestilt i den grad at alle autoritetspersonene er mer eller mindre håpløse, og hun er ikke snauere enn at hun i sin sang hevder å kunne fakke røverne med klar adresse til den mer eller mindre udugelige politimesteren.

Kardemommeloven i seg selv er et godt eksempel på liberalisme i tredje potens. Man har frihet under ansvar, som også er en del av Høyres idelogi. Denne loven er også en regel flere på norsk høyreside har tatt til seg. At noen skal kalle den for høyreekstrem er bare tull. For da måtte politimester Bastian ha vært som hentet ut fra Gestapo, og sendt røverne til konsentrasjonsleir! Politimesteren lar heller røverne få en sjanse til å gjøre bot for sine forbrytelser da tårnet til Tobias brenner. Hitler ville aldri ha gitt jøder amnesti dersom Riksdagen sto i flammer og de slokket den!

Men Egners prosa kan også sies å ha sosialdemokratiske sider. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» er et eksempel på dette. Etter et toppmøte hvor en samfunnskontrakt blir opprettet, blir den sterkt individualistiske Mikkel Rev tvunget til å bli vegetarianer, og tyr til skinkeslang på en bondegård for å dekke hans behov for kjøtt. Dette kan minne om det sosialdemokratiske Norge hvor et tilsynelatende rigid system gjør at man finner smutthull når man ikke er enig med lover og regler. Men også som i Kardemomme By hvor man lett tilgir, blir revens opprør tilgitt når han befrir Brumlemann fra bonden og bondekonen.

Så hva forteller Egners prosa oss? De fremstiller som nordmenn flest: En smule naive med kanskje å ha altfor lett for å tilgi, men høyreekstremt er det hvert fall ikke!

Så neste gang Jupither går på barneforestilling på Nationaltheatret, bør noen kanskje simultanoversette for henne?