I disse dager hvor Margaret Thatcher er aktuell som hovedkarakter i filmen «The Iron Lady», tenkte jeg det kunne være interessant å ta en titt på en film fra hennes samtid. Dette er en tekst fra 2010 om filmen «Meantime» fra 1984 av den anerkjente britiske regissøren Mike Leigh. Anbefaler selvfølgelig alle å se filmen. Spesielt de som er interesserte i den britiske sosialrealismen (eller kjøkkenbenkrealismen). Dette kan for øvrig sies å være gjennombruddsfilmen til Tim Roth (som den innadvendte Colin). En meget ung Gary Oldman er også å skue.

Mike Leigh er en engelsk regissør kjent for sine filmer fra tidlig 80-tall frem til i dag. Filmene hans utspiller seg ofte i arbeiderklassemiljøer i Englad, som oftest i London, og de behandler som regel klasse og kjønnskonflikter og skal kunne beskrives som sosialrealistiske. Det spesielle med Liegh er hans arbeid med sine skuespillere. Han starter prosessen uten et manus, men noen idéer. Han bruker lang tid på å utvikle karakterene for så å la karakterene utvikle situasjoner og forme historien. Meantime var Lieghs første spillefilm. Grunnet noen tekniske nyvinninger var filmen kun en liten periode på kino, men gikk på BBC. Det var den eneste (av i alt 9) tv produksjoner av Leigh som ble produsert av BBC.

Arbeiderklassefamilien Pullack bor i en trang, noe utslitt leielighet i østre del av London, hvor de sliter med å holde hodet over vannet da nedgangstiden under Thatcher styret på starten av 1980-tallet er som verst. Hele familien Pullack, med noe unntak av moren, er arbeidsledig og er stort sett hjemme hele dagen og går hverandre på nervene. Faren, Frank, er en bitter mann som ikke har nedbetalt noe av det han eier og som stort sett sitter i lenestolen og leser aviser. Moren Mavis holder hjulene i gang i huset, og er stort sett grinete fordi ingen hjelper til. Eldste sønnen, den unge mann Mark betaler sin del av husleien og bor på gutterommet med lillebroren Colin, en innadvendt og kronisk blyg gutt som tydeligvis har problemer med å tilrette seg forholdene han befinner seg med. Han får en sjelden gang være med Mark på puben og sliter like mye med å finne sin identitet og plass i familien som i selve livet. Søsteren til Moren, Tante Barbara bor i en annen del av byen med sin ektemann John. John jobber i bank og finansektoren og deres økonomiske situasjon står i kontrast til familien Pullacks over et noe vondt ekteskap som er i ferd med å slå sprekker.

Vi møter også Coxy en utagerende skinhead som henger på puben og som omgås med Mark og Colin i blant, når han ikke har annet å finne på. I området befinner også Hayley seg, en noe beskjeden jente på samme alder som Colin og Mark, som også er arbeidsløs og bor med moren sin og passer leieligheten når moren er borte. Vi følger Familiens liv i hverdagen når vaskemaskinen streiker, kjøkkenvinduet detter av hengslene og når guttene drar på arbeidskontoret.

Et av filmens gjennomgående temaer er båndet mellom Mark og Colin. Frank sier ironsk «Brothely love» i en scene hvor man tror Mark er misunnelig på Colin. Allikevel er det noe som faktisk viser seg å være sannheten. Marks omtanke for broren. Brorderlig kjærlighet eller brorskap. Jeg vil se nærmere på hvem de to brødrene er og hvordan de (og vi) til slutt faktisk oppdager båndet de har som brødere.

En Arbeiderklasse families situasjon i øst London under inflasjonen forårsaket av Thatchers regjering i Storbritania tidlig på 1980-tallet. Det er filmens symptomatiske mening. Med symptomatisk menes det at filmen blir betraktet som et symtom på samfunnskapte strukturer (Rommetveit og With. 2008: 112).

Da Thatcherregjeringen tok over styret i England etter valget i 1979, var økonomien ikke selvregjerende og inflasjonen var på vei opp. Thatcher regjeringen svarte med å høyne rentene for å senke tilveksten av pengemengden og i tilegg høyne momsen til 15%. En midlertidig økning av inflasjonen inntraff og gikk utover industrisektoren og høynet konsumprisindeksen. I 1980 var tallet på arbeidsledige 2 millioner. Tross 364 økonomers råd om å snu i denne politikken, var Jernkvinnen hard og uttalte at hun ikke ville stå inne for en U-turn. I 1983 var arbeidsledigheten målt til 3.6 millioner. (kilde 4)

Mavis og Frank

Under disse forholdene finner vi familien Pullack. Mavis og Frank med de to sønnene Mark og Colin som bor i en leielighet i Øst-London. Frank og Mavis sliter med å få seg arbeid. Frank er(sammen med sønnene), det som man i England kaller «On the Dole» dvs en arbeidsledighetstrygd som man her fikk hvis man hver andre uke signerte seg inn på det lokale jobbsenteret og gjorde minst et jobbintervju i mellomtiden (kilde 1). – En ordning som egentlig ikke later til å ha noen effekt. Han er på mange måter en mann som har mistet sine prospekter og mål i livet og han er bitter fordi samfunnet har sviktet han.

Mavis er heller ikke blid. Hun gjør det meste i hjemmet og later faktisk til ha en jobb i tilegg, selv om vi aldri får se den.(Dette kan sies fordi man aldri ser Mavis i en av sekvensene i filmen på dagtid i hjemmet, og fordi hun kommer inn på ettermiddagen i en av scenene). Dette får henne til å virke nokså stresset til tider og innstillingen hennes til resten av familien er alltid den samme; sur. Hun er også uten tvil bitter, søsteren Barbara bor i et finere strøk med en rikere mann og virker tilsynelatende lykkeligere enn henne. Man ser forsøkene hennes allerede i starten av filmen på å være like god som Barbara i å hjelpe til med å dekke på teen i stua og ordne, og at hun har tatt på seg et pent antrekk.

Det er en fattig familie, med en liten leielighet som er 20 år gammel uten særlig fornying og ingen bil.
Dette er altså basisen for sønnene Colin og Mark. De bor begge to på samme rom i leieligheten. Mark er en uhøfflig og røff ung mann på 20 år som snakker rett ut og sier det han mener når han vil det. Colin er en blyg gutt i slutten av tenårene som ikke er på skolen og virker nokså hjelpesløs.

Det er fristende å legge skylden på Frank og Mavis for at guttene, da særlig Colin, har blitt som de har blitt, og situasjonen er som den er. Feks ved å si at Frank ikke later til å ha noen interesse av å skaffe seg en jobb, eller at Mavis ikke er særlig pedagogisk. Men ser man det store bildet av hvor de bor og hva som skjer er det nokså sikkert at stemningen i leiligheten til familien Pullack, gjenspeiler stemningen i Øst London på denne tiden. Mangel på trivsel og noe å gjøre preger hverdagen, ingen av familiemedlemmene gjør f.eks en aktivitet på fritiden og har ingen kulturelle tilbud foruten om puben, bingoen og tven. Mike Liegh selv insinuerer at mangelen på glede kommer av at ingen i familien har noen kulturell stimulus (kilde 2). Stemningen i filmen preges forøvrig av den hverdagsligge musikken som man blir kjent med allerede i filmens anslag. Det er et tema som spilles på saksofon og cembalo. Musikken er monotematisk (Helseth, 2008:83), all musikken som forekommer er variasjoner av temaet. Det er fortsatt begrenset til de to instrumentene og brukes aldri i filmen uten at et eller flere av familiemedlemmene er tilstede.

Colin og vennene

Den første karakteren man legger merke til i filmen er Colin. En innadvendt og følsom gutt med slitte briller, for stor jakke og uflidd sveis. Moren kjefter på han med en gang han kommer inn i tante Barbara hus, broren hakker på han mens han blir behandlet som et barn av tanten. Vi bestemmer oss nesten for å ikke legge merke til ham i sekvensen hvor Pullackfamilien er på besøk hos Barbara og John (segment 2) og for noen vil han slå oss som en tilbakestående person, noe også John sier til Barbara samme kveld (segment 5) Hvorpå Barbara svarer He’s not retarted, he has just never been given a chance – en frase som er en god kandidat til å være filmens eksplisitte mening, og som også er en gir Barbara mening for handlingen hun gjør senere i filmen, som jeg kommer tilbake til.

Colin er en ensom person, noe man får inntrykk av med en gang, men som gjøres helt klart allerede i starten når Pullack-guttene drar til trygdekontoret eller arbeidsledighetskontoret(unemployed benefit office). Han blir stående igjen alene utenfor, mens Mark vandrer av gårde med skinheaden Coxy.
Hjemme igjen blir han behandlet relativt dårlig av broren som mener han velger å oppføre seg som en dokke(muppet, som også er slang for idiot) og kaller han for Kermit. Han får heller ikke lov til å bli med Mark til puben, men han gjør det likevel. På puben (segment 17) får Mark han til å spandere en drink på Hayley, her viser Colin mot nok til å faktisk gjøre det og utfordrer til og med autoriteten til Mark i det han kaller han Dobbin ved å se på han lenge.

En dag møter Colin Coxy ute på gata, og Coxy går og besøker Hayley. Coxy er en dominant person uforutsigbar og en anelse voldelig og rasistisk. Colin får ingen tid til å prate spesielt med Hayley her, men de er begge klar over at den andre personen er der. Coxy spøker også med at Colin burde kjøpe seg et par Doc Martins støvler(til 20 pund) for å være som han, eller en av gutta. Man kan antyde at Colin, som garantert har vært et bølleobjekt på skolen, ville se at dette kanskje bare var skvip fra Coxys side, men gitt at han også er slik en følsom karakter og at han, som han sikkert også har gjort før) ta en utstrakt hånd for god fisk og prøve å gli inn i gjengen til Coxy ved å kjøpe et par Doctor Martins. Dette bestemmer han seg senere for å gjøre. Coxy ser kameraten sin nede ved inngangen sammen med Mark som har vært å tippet(på lamaer, her er altså Marks inntekt og den han antagligvis betaler leien til foreldrene med). Han ber de opp. Mark kommer ikke. Senere på dagen kommer tante Barbara på besøk og gir Colin et jobbtilbud; å pusse opp og male soverommet til Jon og Barbara i huset de kanskje skal flytte ut ifra for 1.20 pund i timen. Mavis og Frank godkjenner tilbudet mens en fra boretlaget, eller en sosial tjeneste knyttet til leieligheten, en som skal se på vinduene er på besøk. Vendepunktet i filmen inntreffer når Mark finner ut av dette og diskuterer høylytt for at Colin ikke skal si ja ved middagsbordet. Colin på sin side derimot sier han skal ta jobben og Mavis og Frank sier Mark er misunnelig, noe Mark absolutt nekter for.

Neste dag møter Mark opp før Colin hos Barbara.

Mark

Mark er en intelligent, underfundig og en desillusjonert ung mann. Gjennom hele filmen, kommer han med synspunkter som tilsynelatende virker på, kanten, men som særlig Frank, stadig vekk til syvende og sist ikke greier å argumentere mot. Han er konfronterende og negativ, men er også omtenksom og rettskaffen.

Man får et inntrykk av at han er ganske så frekk mot broren (segment ), noe han også er, men muligens uten å virkelig mene det, sett ut ifra karakterens natur. Allikevel er det svært sårende på Colin. Mark behandler Colin slik han behandler alle andre, men viser seg siden å være beskyttende ovenfor han.
Mark er opprørsk og har en slags avhengighet av å provosere og sette folk i bås. Et trekk man ofte finner igjen i flere av Leighs karakterer, den mest ekstreme versjonen for øvrig; Johnny i den kontroversielle Naked (1993).

På en annen side kan man se i filmen at Mark passer på Colin, han kommer innom vaskeriet når Colin får i oppgave å vaske klær for moren, og han forsvarer han på puben når Coxy prøver å snakke stygt om han og får Colin til å spandere en drink på Hayley.

Mark misliker at Colin omgås Coxy, og mener nok at det bare vil ende dårlig for han å fortsette å se opp til en nokså dum skinhead. Tim Roth (skuespilleren som spiller Colin) sier i ettertid at karakteren virkelig trodde at han kunne få en ny identitet ved å vinne Coxys respekt. (kilde 1) Nok en gang blir Colin kalt «muppet» av broren.

Mark mener at Barbaras forslag om å gi Colin en jobb som dekoratør er uholdbar og snobbete og mener tanten tar familien for «a bunch of mugs». Åpenbart tar han gesten som Barbara for vedledighet, som Idealisten Mark ser på som en fornærmelse.

Resten av familien mener Mark er misunnelig og tar hans argumenter som en av de vanlige ytringene til Mark, men det er totalt feil som han selv sier. Når Colin endelig kommer til Barbaras hus(segment ), er Mark der og nesten skremmer Colin til å sitte alene i stua mens B og Mark drikker te på kjøkkenet. Barbara gjør forsøk på å nå ut til Colin, starte å jobbe og ignorere Mark resten av dagen og går opp i andre etasje. Mark spør om de skal gå. Forklaringen Mark dermed gir Colin når han spør hvorfor han ikke er der for å stjele jobben hans er følgende:
You’re well wrong. It’s principals. Things that fon’t grow, on trees right? It’s what Mum and Dad ain’t got and this hous ain’t got. Something you can acquire. That’s why I wouldn’t nick your job. Muppet.
Han mener foreldrene nok en gang har feilet ved å finne seg i de håpløse situasjonene de blir stilt ovenfor, og fortsatt gå i det samme triste hjulsporet. Prinsippene mor og far ikke har lenger. Valget Colin kan ta for å være selvstendig. Barbara (som har overhørt samtalen i trappen går ned, og sier at hun antar at Colin ikke vil ha jobben og at han har lagd bry, før hun går opp igjen. Mark følger etter. Colin går.

Inntrykket av karakteren Mark til nå i filmen kan sies å være svært komleks. Ved første gjennomgang av filmen så får man kanskje ikke hvorfor Mark ville ødelegge for Colin. Fordi filmens oppbygning og karakterer ikke ligner på det man normalt sett ville ha sett i en Hollywood-film, forsår man ikke at Mark mener dette godt, fordi han ikke er fremstilt tidligere i filmen som en «God» person. Karakterens kvaliteter er ikke tuklet med for å gjøre det enklere for oss å forstå. «Vår oppfattelse av karakterene dannes på bakgrunn av handlingene de utfører, og de hendelsene vi tar del i.» (Engelstad og Lothe, 2008:24) Handlingene til Mark i filmen til nå har vært variert. Marks handling i denne scenen enkel, å stoppe Colin fra å ta jobben har har blitt ofret, men intensjonen er omtenksom og god. Marks handling i siste scene er å stå opp for broren i mot foreldrene. Han greier til og med å få sagt «I love ya» i en av de mange uanfektede kommentarene til broren etter konfrontasjonen for å roe ting ned.

Barbaras intensjoner om å gi Colin en jobb er, som vi forstår også god. Allikevel er det en svært sårende handling mot søsteren Mavis, som antakeligvis Barbara selv ikke ser. Barbara har, til sammenligning med Mark, også flere sider ved seg. Hun slår oss først som å være snill og omtenksom, men hun er også innsiktsløs og belærende.

Barbaras veldedighet kan ses på som en metafor for alle de forskjellige ordningene Thatcher hadde for de arbeidsledige, små sosiale goder som egentlig ikke munnet ut i noe for å forbedre situasjonen. Liegh selv kaller det satire(kilde 2)

To brødre

Hjemme igjen beskyldes Mark for å ha stukket nesen i mellom fordi han er misunnelig, noe Mark nekter for. På toppen av konfrontasjonen mellom Frank og Mark som følger, tar Colin Marks side. Han sover med jakken på og har hatt hetten på helt siden han kom hjem. Mark tar av han hetten og finner ut at han har skinnet seg. Filmen slutter med at Mark døper han med det nye kallenavnet «Kojak» før vi hører lyden av at guttene går ut til kjøkkenet, hvor Frank klager høylytt over hvordan guttene ikke er takknemlige og ikke fortjener frokost.

Mark ser broren sin som urørt og ennå ikke farget av atmosfæren hjemme. Når man ser siste scene hvordan Mark står opp for han bokstavlig talt ved siden av han i sengen, forsår man at han gjennom hele filmen har prøvd noe hjelpeløst å få Colin på rett kjøl i livet og ikke gå samme veien som Frank og Mavis har gått. Denne utviklingen har vært uklar til nå, men gjør han til filmens «helt». Dette vridde forholdet mellom handling karakter setter for øvrig et modernistisk preg på filmen. (I den modernistske filmen, (…) vil forholdet mellom handling og karakter være snudd på hodet: Her er det karakterenes opplevelser og søken etter sammenheng i tilværelsen som fortellingen er sentrert rundt(…)I den modernistiske filmfortellingen handler karakterene ofte impulsivt og til dels selvmotsigende. Engelstad og Lothe 2008: 25)) Mark tar også et avgjørende valg, nemlig å flytte fra Leieligheten, et valg han kanskje har ventet med helt til han ser Colin stå på egne ben. (segment 46).

Colin viser seg i dette klimakset (segment 45) fra en ny side; han tar del i krangelen, tar brorens side og setter seg i mot faren. Han viser klarere tale enn Frank og også til dels Mark når han sier det. I den siste scenen (segment 48) skjønner endelig Colin at han har en venn i broren. Han har vært så vant til å bli rakket ned på at han ikke har sett det før nå. Marks støtte på slutten av filmen er helt essensielt for at Colin skal forstå det. Colin døpes om fra Kermit til Kojak. Brødrene smiler for første gang gjensidig til hverandre. Han er ingen dukke lenger, men en selvstendig tenåring som kan stå på egne ben.
Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Jobseeker%27s_Allowance

Meantime, special edition DVD, utgitt 2007

http://people.bu.edu/rcarney/leigh/meantime.shtml

http://en.wikipedia.org/wiki/Margaret_Thatcher

Filmanalytiske tradisjoner, Bakøy og Moseng: 2008.
For øvrig er det mulig å se hele filmen på YouTube…