Johannes Paul II – Guds stedfortreder på jorden med utrolig nok peiling på hva offside egentlig er for noe – uttalte seg en gang: «Av alle uviktige ting her i livet, er fotball det viktigste.» Åpenbart hadde han rett. Fotball er riktignok bare en uskyldig lek, men en uskyldig lek som blir ramme alvor når ravgale hooligans med uforståelig britisk arbeiderklassedialekt river ned halve stadion når en spiller blir tacklet, men at synderen likevel får ballen. Leken blir også svært alvorsbetont når vi som en gang sentret en ball mellom oss i skolegården erkjenner våre usle liv, når en dimling på vår egen alder signerer en kontrakt med FC Barcelona verdt en normal livsinntekt. Fotball er ikke en uviktig ting – snarere tvert imot.

For fotball i seg selv er et svært gåtefullt fenomen. Et fenomen som trenger et lag, og folk med ulik bakgrunn som samles for å blø for laget. Et ekte fotballag er et lag som sørger for at både hjemmehjelpen på gamlehjemmet og en av landets rikeste kan rope «dommerjævel!» uten at de tenker over konsekvensene. Dessuten: Har man først lagt sin elsk på laget, er man fanget for alltid. Har man først sagt at man holder med Leeds United, er du erklært livstidsfange. Man slipper kanskje å bli voldtatt i dusjen, men må stå distansen ut for laget i tykt og tynt. Du kan neppe gå hen å dumpe Leeds United og satse på Manchester United uten å bli erklært «Quisling» av de du stolt fortalte at det fantes kun ett United – et United som stadig sliter på Elland Road. Du kan forlate jobben, familien og begå landsforræderi, men ikke mot laget. Gjør du det, er du erklært idiot for resten av livet.

Men utfallet kan bli forskjellig. For oss som var begynt å bli tenåringer på 90-tallet, var vi prisgitt lagene vi fikk. For skolekameratene mine begynte å holde med Manchester United, takket være en sindig kar fra Kristiansund som var lun som en rykende varm skillingsbolle, men som hadde føtter så giftige at han kanskje burde vært i karantene da han mange år senere vendte tilbake til Norge, og gjorde Molde FK til en slagkraftig hær. For meg gikk det annerledes. Jeg begynte å holde med Chelsea lenge før en oljesmurt russer med åpenbare planer om å okkupere huset til John Fredriksen i London kom og gjorde mitt elskede lag til en alvorlig utfordring til Manchester United som stadig ble bedre og bedre. Jeg holdt med laget i tykt og tynt. Slik sett er jeg og mine jevnaldrende langt mer heldigstilte enn de som var unge på 80-tallet. De la sin elsk på et rødt (og legendarisk scouserlag), samt det tidligere nevnte Leeds United. Liverpool FC-generasjonen fikk en alvorlig krise da Graeme Souness ankom laget og sveipet tap og fordervelse inn i laget. Selv ikke den gamle hurpa med kost eller rive, tegnet av Theodor Kittelsen kunne laget mer tragiske skjebner!

Men et annet fenomen som gjelder innen fotball, er et gryende hat mot «de andre». Dette gjelder for alle oss som holder med et lag. Enten vi jobber på fabrikker, kjører drosje, forsvarer vinningsforbrytere i retten, tørker gamle kvinner i ræva eller bare rett og slett sitter på ræva og hever trygd. Som student ved Universitetet i Oslo, og har god borgerlig oppdragelse og toleranse hjemmefra, undres jeg mange ganger på hvorfor jeg må hate de som hverken spiller eller holder med Chelsea FC. Jeg ser på dem som medmennesker. Mine supporterfrender ser på dem som skadedyr og hevder hardnakket at det eneste man kan unne dem, er nedrykk og kollektiv kvelning av naturlige årsaker. Slik sett er jeg annerledes, og dermed ser Chelsea-supporterne fremdeles rart på meg, når jeg setter foten inn på fotballpuben. Jeg kunne like gjerne ment i fullt alvor at «Snooki» burde tildeles Nobelprisen i fysikk.

For det tredje som gjør leken til alvor er at fotball er en bransje der penger – store penger – er involvert. For normalt sett i et land stinn av jantelov som Norge, ville man ha ment at David Beckham har en litt for enkel jobb. En jobb som består i å sparke en lærkule inn i nettet fra en umulig avstand og vinkel den ene dagen, for så neste dag å stille seg foran kamera i en hvit pervotrang boxer. Men vi synes likevel at han er en kjernekar. Det var jo hans skyld at Manchester United vant det som vinnes kan, og ga pokalpusserne arbeidstider som ville blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven. Så derfor er han tilgitt. Men riktignok finnes det noen spillere man elsker å hate. Men de spiller på det andre laget, tjener minst like mye som våre helter – om enn enda mer – og vi vil derfor alltid hate dem for det.

For det fjerde – og kanskje mest kritiske punktet for denne galskapen: Hva skjer hvis laget vinner serien – eller taper serien? For et lag som blir seriemester for første gang siden oldeforeldrene våre ble konfirmert, er det en lykke som bare kan måles i den dagen vi for første gang blir foreldre. Det blir uvirkelig. Vi blir så salige at vi i likhet med Davy Wathne begynner å gå tom for ord. Vi føler en glede så sterk at vi bare må få utløp for den. Utløp som å danse i nærmeste fontene i sentrum av byen, bli sørpe fulle at selv hardbarkede russere vil fremstå som avholdsmenn. Selv politiet står rolig og ser på oss gå berserk som besatte av onde makter. Neste dag får vi bakrus – men gyldig fravær fra studier og jobb. For vi er tross alt mestere! Hva gjør vi om vi taper? Det stikk motsatte – samt at vi blir fulle av sorg og alkohol og får ugyldig fravær dersom tapets og gårsdagens sorgslukking i alkohol har gått over styr.

Så hva slags fenomen er fotball? Fremdeles mystisk? Selv om jeg som søkende og tvilende akademiker mest sannsynlig aldri kommer til å skjønne det, kan jeg tenke følgende: Hvorfor skulle vi nå det? Fotball holder oss tross alt sammen, og spriter opp hverdagen vår!

Såfremt vi ikke holder med lag som Sogndal IL – og hvertfall ikke Leeds United!