Hvorfor «suger» norsk kultur?

I en artikkel i NRK Ytring, skriver Agnes Moxnes i sin artikkel «Flere rever med en blå regjering?» om hvordan en blå regjering vil føre en kulturpolitikk som kan føre til mer kultureksport til våre naboland. Ifølge artikkelen eksporterer Norge rundt 2,6 milliarder, mens Sverige og Danmark eksporterer for henholdsvis 29 og 26 milliarder kroner. Det artikkelen ikke spør eller svarer om, er selve kjerneproblemet – om det heller er den norske «kulturvaren» det er noe galt med?

Norge har gjennom den siste måneden latt seg begeistre av to rare brødre fra Bergen som med revekostymer, plagsomme og ikke altfor kompliserte lyrics og dansetrinn så komiske at de ville fått selv PSY til å nikke anerkjennende, ta USA med storm. For både Jimmy Fallon og Ellen DeGeneres falt for hiten og inviterte brødrene Ylvisåker til sine talkshows i musikkens forjettede land. At Norge blir stolte av slike ting, henger selvfølgelig sammen med at slike suksesser er sjelden vare, og vi må helt tilbake til undertegnedes fødeår (1985) for å finne tilsvarende da «Take On Me» fremført av tre karer fra Asker gikk som en farsott på Billboard. Sverige og Danmark løfter ikke et øyenbryn. For de er tross alt vant til å både eksportere sine filmer og musikk– samt skuespillere og artister. Dessuten gjør disse det bedre enn nordmenn. Som et eksempel har ikke bare amerikanske storproduksjoner Stellan Skarsgård på rollelisten, men også sønnene – med Alexander Skarsgård som et kroneksempel – har gjort karriere. Dette helt uten at Sverige har pøst på med politikerstyrt kulturføringer, men kanskje fordi at svenske og danske filmer er mer kommersielle enn norske filmer. For ennå er norske filmer svært «bygdifiserte» – hvor fjord, fjell og vidder fremdeles er bakgrunnskulisser (med nyinnspillingen av «Reisen til julestjernen» som et kanskje hederlig unntak siden den ble produsert i Tsjekkia). Dette fenger nordmenn, men for amerikanere som er vant til litt mer spektakulær handling, kan selv ikke nasjonalromantiske filmkulisser måle seg med god svensk og dansk action og realisme.

Dette bør dermed være selve hovedproblemet. For det hjelper lite å spytte flere milliarder av skattebetalernes penger, så lenge filmens handling blir middelmådig og norske musikkartisters ambisjoner ikke rekker lenger enn til over svenskegrensen. Verden globaliseres, og dette fordrer dermed hard konkurranse innen kultur. For nordmenns del må man dermed tilpasse seg dette. Mange norske filmer (dog ikke alle), er preget av gårsdagens handlinger og løsninger. Da den nye norske filmbølgen kom på 00-tallet, håpet vi på en ny tid, hvor norsk trausthet ble vasket vekk fra filmmanusene. Hvis ikke norsk kultur endrer seg i takt, vil vi være tilbake ved start. For selv om norsk film er mer urbanisert enn tidligere, så hjelper det lite at filmmanusene er som snytt ut av pennen til Vibeke Løkkeberg. Problemet er ikke nødvendigvis hva den blåblå regjeringen kan gjøre for norske kulturpersonlighetene, men hva de selv kan gjøre for å perfeksjonere seg.

For selv med aldri så få midler, kan man skape noe stort. Henrik Ibsen mottok aldri støtte fra staten, og ble den største dramatiker i historien siden William Shakespeare. De filmer som huskes i dag, er kommersielle – men dog smakfulle – filmer som har en god story, og har noe og fortelle. For ikke å snakke om en spennende handling. Det har folk klart uten støtte fra staten. For å sitere Thomas Seltzer – med norsk politisk styrt kulturpolitikk, fikk man tsjekkisk dukketeater og Wam og Vennerød-filmer.

Så hvorfor norsk kultur «suger» er kanskje åpenbart: Med dårlig handling, og mange penger som sprøytes blindt over middelmådige prosjekter, så vil det fremdeles gå lange perioder mellom hver gang en kulturell askeladd tar USA og verden med storm for en stakket stund. Mens Sverige og Danmark derimot, vil produsere nye filmer og musikk som bare venter på neste Academy Award- og Grammynominasjon.