Hvorfor er Margaret Thatcher hatet – og elsket?

I forrige uke gikk et stykke britisk historie bort. Etter ti år med blant annet demens og svak helse gikk Storbritannias – og Europas – første kvinnelige statsminister Margaret Thatcher bort. Hennes død har så langt vært sterkt delt hva reaksjoner angår. For de som er på høyresiden – inkludert undertegnede – har markert hennes død med hyllest til henne. Den politiske venstresiden har gjort alt for å bagatellisere en sterkt mislikt politisk motstander. Enten å bagatellisere hennes arv til verdenshistorien, eller rett og slett feire at hun er død med champagne og demonstrasjoner med hatslagord både verbalt og på plakater. Hvorfor er den tidligere statsministeren både elsket og hatet?

Kjøpmannsdatteren og kjemikeren Margaret Hilda Thatcher var et unormalt tilskudd i britisk politikk da hun ble partileder og statsministerkandidat (å være statsministerkandidat er et partiverv i britisk politikk og kan kun innehas av partileder. Journ.anm.). De konservative på slutten av 70-tallet var en mannsverden som også var norm for britiske partier overhodet. Det skulle vise seg at Thatchers nye politikk var radikalt annerledes enn forgjengernes politikk. Hennes politikk tok utgangspunkt i økonomisk liberlalisme, basert på monetarisme i et fritt marked hvor tilbud og etterspørsel var det avgjørende. Denne politikken var basert på hennes favorittøkonomer, nobelprisvinnerne Friedrich August von Hayek og Milton Friedman. Deres teorier var i sterk medvind da verden var i økonomisk krise som selv keynesianismen ikke kunne håndtere. Dessuten hadde den nye generasjonen helt andre idealer og utgangspunkt enn krigsgenerasjonen. I Storbritannia slet Labour med en fagbevegelse som gjennom flere store streiker hadde fått det britiske folket til å vende dem ryggen. Streikene var direkte lammende for økonomien og det var knapt en eneste sektor som ikke var i streik. Selv graverne på kirkegårdene var i streik, og folk mente tiden var overmoden for en ny politikk. I USA ble Ronald Reagan valgt til president, og skulle få et nært forhold med Thatcher.

Hennes statsministerperiode ble å få fart på britisk økonomi igjen, og fikk ned arbeidsledigheten drastisk ned. Labour anklaget Thatcher for å ha skapt massearbeidsledighet. Noe Thatcher på sin side slo tilbake med at hun synliggjorde usynlig arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme statlige bedrifter. Spesielt ble frontene mellom Thatcher og britisk gruveindustri en skyttergravskrig, noe Thatcher vant og er blitt varig demonisert av den politiske venstresiden for. Men i ettertid har man innsett at hennes upopulære kutt var høyst nødvendig. Noe som har gjort at enkelte på venstresiden muligens har fått et mer nyansert av Thatcher.
På verdensarenaen gjorde også Thatcher seg bemerket. Hennes kompromissløse og prinsippfaste holdninger i Falklandskrigen og mot kommunismen er blitt fremholdt som de mest markante. Falklandskrigen ble ikke bare en seier for britene, men også en personlig seier for Thatcher som satset høyt og vant. Hennes syn på kommunismen var udiskutabelt antikommunistisk, og besøkte blant annet den polske fagforeningen Solidaritet da de sto opp mot Sovjetunionen. Av en høystående person i det sovjetiske statsapparatet fikk hun tilnavnet «The Iron Lady» som har blitt hengende ved henne siden. På den andre siden kunne hun fighte politisk som en mann, noe Reagan bekreftet da han omtalte sitt britiske motstykke slik: «She’s the best man I’ve ever known!». Men likevel var Thatcher omstridt i eget parti. Og tilliten begynte å synke da hennes mislykkede forsøk på å utøve britisk innflytelse i arbeidet med å gå fra et europeisk fellesskap og europeisk union. Hun kom på kant med EF-president og senere EU-president Jacques Delors, Frankrikes president Francois Mitterand og den vest-tyske forbundskansleren Helmut Kohl. Hennes oppførsel skal ha vakt oppsikt, spesielt under en episode som endte med at hun i fullt raseri marsjerte ut av et møte. Da hun ikke greide å oppnå britenes mål, ble fløyen mot henne sterkere. Dette førte til at hun ble kastet som leder av toryene. Siden vervet som Storbritannias statsminister bare kan innehas av partilederne, ble hun også i samme øyeblikk kastet som statsminister, og John Major overtok som leder. Men likevel har hennes revolusjonerende politikk blitt videreført av både Major og Tony Blair som ble Labour-statsminister i 1997. Mange har kanskje vanskelig for å innrømme det, men flere politikere i Europa har komparativt i utstrakt grad gjennomført hennes politikk.

Ut i fra dette kan man spørre seg om hvorfor Baronesse Thatcher er både elsket og hatet. Som person kunne hun oppfattes som svært egenrådig, men kanskje det er mer nærliggende å si at hun var i overkant en sterk personlighet som forundret politikere og vanlige folk som var vant med en vanlig praksis. Hun vant beundrere på hennes kompromissløse opptreden i en tid hvor pragmatisme hadde ført til en moralsk og økonomisk nedgang hos både land og folk. Men samtidig kunne denne kompromissløsheten være direkte provoserende for andre. Samtidig kan også mediene til en viss grad ha skylden for at man ikke ser de faktiske utfallene som endte bra. Samtidig blir det også sagt at Thatcher var et offer for mannssjåvinisme i eget parti. I den grad det kan være sant, så var det en mannsdominert verden, men likevel kastet de ikke henne som leder før litt over et tiår senere, og ikke før. Dette kan tyde på at det var en oppfatning om at hun ikke leverte varene som var mest avgjørende for hennes fall, enn at hun hadde feil kjønn.

På samme tid var Thatcher en rød klut som ble viftet mot den politiske venstresiden. Hennes krasse utfall mot kommunisme, sosialisme og sosialdemokrati – som for henne kunne være tre sider av samme sak – var svært påfallende og skapte et kjølig forhold til andre partier. Men likevel skal det nevnes at hun hadde folket på sin side, og trass i flere forsøk på å bevise det motsatte, greide ikke Labours leder Neil Kinnock å stable et reelt alternativ til toryenes regime som nå var i en formidabel gullalder.

Så Margaret Thatcher er både elsket og hatet. Elsket av hennes meningsfeller, og hatet av hennes motstandere. Men det som er utvilsomt, er at hun var en sann demokrat. Noe som blir bevist ved at det faktisk blir tillat å demonstrere selv under hennes statsbegravelse.