For dets fred slå lejr – tale for ettårsdagen av 22. juli 2011

Foto: Paal Sørensen 2011

 

Et år har gått siden datoen i dag ble en av de frykteligste dagene i Norges historie. Et år som har blitt en prøvelse for vårt spontane løfte om mer åpenhet og mer demokrati. Vi har lykkes langt på vei med dette.

Overskriften til denne artikkelen er siste verselinje i vår nasjonalsang. Hele verselinjer er følgende: «Også vil når det blir krevet, for dets fred, dets fred slå lejr.» Den beskriver at nordmennenes kamp for vår frihet er vunnet, men må forsvares når det blir nødvendig, og at vi vil dette. Vi gjorde dette.

Året som har gått har ikke vært smertefritt. Snarere tvert i mot. De overlevende ungdommene sliter med ettervirkninger, og prøver tappert å komme seg gjennom hverdagen. Som høyremann, er disse ungdommene fremdeles mine politiske motstandere. Men selv motstandere kan vise hverandre respekt. Og det viser jeg til Utøyas overlevende. Jeg kjente flere som døde under massakren, og jeg kjenner flere av de overlevende fra studentpolitikken og Europeisk Ungdom. Måten de kjemper seg gjennom traumer, skader og ønsket om en normal hverdag, er hinsides vår fatteevne. Det er også hinsides min fatteevne. Men vi får kjennskap til dette via å lese deres ord via sosiale medier og gjennom samtaler med dem. De er ikke lenger bare folk som man er uenige i fra en talerstol. De er nå helter som både politiske allierte og motstandere kan hente mye kunnskap og inspirasjon fra. Vi har gjennom gått en verdig, men samtidig en svært ubegripelig godt håndtert rettsak. Vi valgte å bruke vår åpenhet for å fremstille gjeringsmannen som han var – et monster. Vi hengte ikke ham ut som i en gapestokk. Det gjorde han selv, ved å ikke vise anger, avbryte, le hånlig og ikke respektere norsk rettssystem. Det vil også være åpenheten vi valgte som vil felle ham den. 24. august når dommen blir opplest.

Den siste tidens hets mot romfolket, viser at ennå er ikke tiden inne for å se vår åpenhet og demokrati som avsluttet. Romfolket er et folk som gjennom historien er blitt hetset. De ser kanskje i utgangspunktet ikke ut som en ressurs for Norge. De skal følge Norges lover, men folk som kommer til Norge skal møtes med åpenhet og ikke minst tillit. Tilliten skal ikke misbrukes, men å hetse dem vil gi Anders Behring Breivik en halv seier. Det må vi være svært forsiktige med. Man skal være kritisk – men å det er forskjell å være kritisk og være direkte fordomsfull og rasistisk. Det er å svikte løfte vi sverget tverrpolitisk.

Hvordan skal vi takle fremtiden? For min generasjon vil den henge rundt våre nakker som møllestener. De vil for mange være tunge å bære, og vi på borgerlig side kan være med å bære dem. Vi skal få frem forskjellene i våre ideologier, men vi må ta dem for meningene og ikke som personer. Breivik drepte folk som var uenig med ham politisk. Vi skal svare med motsvar. Et annet moment som er like viktig som er blitt sagt under seremonien på Utøya, er å ikke være likegyldige. For likegyldighet er nå et av våre farligste fiender. Den gjør oss blinde for ekstremisme og gjør at vi ikke ser den før det blir for sent. Men den gjør oss sårbare ved å ikke få oss til å kjempe for våre demokratiske verdier. Så derfor blir den tverrpolitiske kampen ikke bare mot terror og ekstremisme som vil vårt demokrati til livs, men kampen mot likegyldigheten blir minst like viktig.

Hvis vi gjør dette, oppfyller vi den siste verselinjen fra «Ja, vi elsker»: «Og vil når det blir krevet, for dets fred, dets fred slå lejr!»