Foto: Paal Sørensen (Wikipedia)

Setningen «Stamus contra malo» er på latin, og betyr «vi står imot det onde». Opprinnelig er setningen fra tegneserien Fantomet og er mottoet til Jungelpatruljen – den paramilitære politistyrken som indirekte blir kontrollert av Fantomet. En setning som vi lett kan ta til oss i de ti neste ukene som vil sette vårt land på den hardeste prøven siden 2. verdenskrig.

Etter dagens innledende runde i rettsaken hvor ugjerningene fra 22. juli i fjor skal fremlegges for så å ende med domfellelse, vil sette vårt land på en alvorlig prøve. En prøve hvor vi står ovenfor en ondskap som er hinsides vår fatteevne, og som vil vekke sterke følelser. Følelser som sinne, fortvilelse, sorg, hevnlyst og sist men ikke minst et savn ovenfor de omkomne fra både Regjeringskvartalet og Utøya.

Jeg har selv hatt æren av å kjenne noen av de som omkom av Breiviks kuler. De ble kaldblodig myrdet av en mann som i dag viste ingen anger, men som viste seg som det vi har hatt av inntrykk av ham. En genuin blanding av ondskap, arroganse og galskap. Jeg er ingen psykolog, men en mann som kun gråt over at hans verk ifølge sin egen tankegang var bent frem rørende sier likevel sitt! I slike stunder er vi ikke i tvil om at det er i slike tilfeller hvor vi kanskje ville ha følt avsky, hevntørst og hylt etter hans hode på et gullfat at vi må stå i mot ondskapen. Ondskap kommer i mange forskjellige former. Denne gangen i en mann som har påberopt seg det ene og det andre – som korsfarer, militær kommandør – sågar skribent fra fengselet. Menneskeheten har alltid kunnet stå imot alskens ondskap. Derfor må vi stå imot lysten for å bli som ham – som benytter seg av vold og frykt for å fremme sin ideologi. Klarer vi å avstå fra det, kan vi vinne en seier over Breivik og hans meningsfeller – og hedre de avdødes minne.

Men det vil koste mye. Sir Winston Churchill kunne ikke love annet enn blod, svette og tårer. Jeg kan som medmenneske love at Norges situasjon vil koste oss tålmodighet, toleranse og tårer. Kan vi ofre dette, vil vi kunne vinne denne kampen. Tålmodighet for å komme oss gjennom disse ukene, toleranse ovenfor folk som tilsynelatende er annerledes enn oss – som Breivik avskyr – og tårer når vi gleder oss over vår fullendte seier!

Så la oss stå imot det onde!

STAMUS CONTRA MALO!

Dokumentaren preges i stor grad av tittelen «Maks Profitt». Det betyr at vinklingen av innholdet blir rettet mot behovet for å oppnå en best mulig avkastning. Innholdet passer nesten som hånd i hanske med «Wall Street»-filmene som gir et heller dårlig inntrykk av finansbransjen. Mange av kommentarene som blir fremstilt uttrykker misnøye med finansbransjen, på grunn av manglende moral og behovet for profitt. I denne sammenheng er det kanskje nødvendig også for Norges finansbransje å rette diskusjonen mot sektorens moral. Etter at tidligere Goldman Sachs topp Greg Smith publiserte sitt oppsigelsesbrev i New York Times har debatten om bransjens moral eksplodert, spesielt i USA. Smith gir uttrykk for at kulturen som har gitt bedriften sin posisjon har forfalt og at Goldman Sachs nå setter (kortsiktig) profitt i forkant av kundene. Her er det også mulig å trekke paralleller til Norge hvor blant annet Acta har vært i hardt vær på grunn av dets salgskultur. Flere kunder har gått ut i media og kritisert selskapet for dårlig moral, hvor insentivet til selgerne har vært å få mest mulig kurtasje i egen lomme, uten å ta hensyn til kunden. Slik praksis er det ikke mulig å utøve i det lange løp og det er sannsynligvis mye av den samme grunnen til at de strever med å holde seg på bena.

Videre er det et stort fokus på innsidehandler og algoritmehandel, spesielt i kommentarfeltet. Hvorvidt algoritmehandel er positivt eller negativt er en evigvarende diskusjon som jeg ikke kommer til å dekke i denne kommentaren, men jeg har et par innfallsvinkler. Personlig er jeg en stor fan av Benjamin Graham og hans investeringsfilosofi ”Value Investing”. Kort fortalt dreier det seg om å kjøpe underpriste aksjer. Dette er en teori som har et langt tidsperspektiv og er derfor en filosofi som blir brukt av svært få aktører i markedet. Problemet for de fleste er og blir at det er den kortsiktige profitten som tar overhånd. I dagens marked er det ikke godt nok å prestere over det lange løp, fordi grafen skal peke oppover og signalisere positivt nytt hver dag. Problemet for mange er den såkalte flokkmentaliteten, noe som dermed fører til at følelsene og den emosjonelle biten av mennesket tar overhånd, mens den rasjonelle delen er fraværende. Jeg tror at om mennesket (les: aksjonærer og investorer) hadde brukt den rasjonelle delen av sinnet, så ville diskusjonen om algoritmehandel vært borte for lengst.

Når det gjelder innsidehandel på Oslo Børs, som Carl Fredrik Waage er svært redd for, så er også det et svært interessant tema. Helge Svendsen skrev i 2009 en masteroppgave med navnet «Innsidehandel på Oslo Børs». Her finner han ut at det ikke eksisterer noen unormal positiv gjennomsnittlig daglig avkastning i forkant av resultatvarsler, mens for negative resultatvarsler får han motsatt resultat. Dette betyr at noen enten har lekket ut innsideinformasjon i markedet i forkant av resultatvarsler som investorer har handlet på, eller at innsiderne har brukt informasjonen i sin egen favør. En forholdsvis sentral sak i denne sammenheng er den såkalte «Acta-saken» som er oppe og ruller, eller Norges største innsidesak som den også er betegnet som. Jeg tror det vil være naivt å tro at det ikke foregår innsidehandler, men det er heller ikke realistisk å tro at alle transaksjoner på Oslo Børs er innsidebasert. Antallet saker som er oversendt til Finanstilsynet har økt markant de siste årene, men det har også antall transaksjoner og aktører i markedet, bl.a. på grunn av de multilaterale handleplassene (MTF-ene). Det som det kan stilles spørsmål om i denne sammenheng er ressursene til Økokrim, da Økokrim ikke kan behandle saker som de får tilsendt så lenge de ikke har kapasitet til det. Det betyr i praksis at sakene blir henlagt, slik vi ser i alt for mange tilfeller hos Politiet.

Så hva er svaret? Personlig mener jeg at vinklingen av dokumentaren er feil. Jeg er enig i at moralen i bransjen er dårlig, noe som kommer som et resultat at behovet for kortsiktig profitt, men det betyr ikke at alle som jobber i bransjen skal bli stigmatisert og stemplet som dårlige mennesker uten moral. En av mine forelesere fortalte at sannsynligheten for å utføre en ulovlig handling øker med tilgjengeligheten. Hvis det står plassert en kontainer med 1000-lapper utenfor Norges Bank så øker sannsynligheten for at man vil stjele, i forhold til om kontaineren står plassert inne i hvelvet. Det er en forholdsvis logisk tanke som også gjelder i arbeidslivet. Noe som derimot opprører meg er når personer uten kompetanse på området kommenterer finansbransjen. Resultatet av slike kommentarer blir som regel noe av det samme som om Audun Lysbakken uttaler seg om bransjen: «Late og arrogante folk som bare flytter på papirer». Det blir det samme om jeg uttaler: «Korrupte overgripere» om alle politikere, bare fordi det finnes en håndfull personer som utfører slike handlinger. Folk stigmatiserer med andre ord bransjen, akkurat som de fleste som ikke har innsikt i aksjer, stigmatiserer aksjer. Det blir feil. Jeg liker å bruke ordet «andel» om aksjer. Det man må skjønne er at en aksje er en andel av et selskap. Med andre ord, hvis man eier en Seadrill-aksje så eier man litt av riggene til selskapet. Det er heller ikke slik at kjøp og salg av aksjer er like lett som å steke en grandis. For grandiosaen så følger det med en oppskrift, det gjør det ikke for aksjer. Det krever som regel omfattende analyser av selskapet og markedet, samtaler med ledelsen og annet, før man investerer store summer i et selskap. Myten om at det å tjene penger på aksjer er lett kan jeg avkrefte. Jeg kan også avkrefte myten om at aksjer er farlig.

En annen ting er oppfatningen av personer som arbeider i bransjen. Jeg vil påstå at personer som virkelig brenner for finans, la oss si en porteføljeforvalter, har et mye mer omfattende arbeid enn de fleste andre. I teorien kan man sitte fremfor PC-skjermen hele døgnet ettersom når en børs stenger så åpner en annen, det betyr at man alltid kan handle eller selge (så lenge en eller flere børser har åpent). I tillegg så er presset en slik person sitter med forholdvis omfattende. Tenk deg at du forvalter 200 millioner. Hvordan vil kundene dine reagere om verdien faller til 100 millioner? Svaret er sannsynligvis ikke positivt, og det er derfor lett å falle av stolen.

Selv om bransjen i sin helhet er arrogant, betyr ikke det at alle personene i bransjen er arrogante. Mange (de fleste) vil tro at personer som utdanner seg innenfor finans, gjør det bare for pengene sin skyld. Dokumentaren til P3 hjelper ikke særlig mye til å motbevise denne oppfatningen. Hva jeg derimot vil påstå er at personer som er genuint interessert for bransjen, ikke bryr seg mye om lønnen. Det er ikke personene som utdanner seg innenfor bransjen som setter standarden for lønn, det er bransjen. Personlig er jeg mer enn gjerne villig til å arbeide på sykepleierlønn, så lenge jeg oppnår den stillingen jeg vil ha.

Dokumentaren har mye interessant innhold, men resultatet ble en norsk versjon av «Wall Street».

Vers I:

Mor Europa kaller Norge hjem

Hurra! Hurra!

Mot en velkomstfest vi til ser frem

Hurra! Hurra!

La vinen flomme og øl ligeså

La alle bekymringer og sorg forgå

Mor Europa hilser Norge velkommen hjem!

Vers II:

Kirkeklokker fylles med klang og drønn

Hurra! Hurra!

For å ta imot den fortapte sønn

Hurra! Hurra!

Europeerne hever sine glass

Og stemningen øker i EUs palass

Mor Europa hilser Norge velkommen hjem!

Vers III:

Fra Polens stepper til Iberias kyst

Hurra! Hurra!

Hylles Norges kjempedyst

Hurra! Hurra!

For med dødsforakten i sitt grep

Har Norge fridd seg fra nasjonalismens rep

Mor Europa hilser Norge velkommen hjem!

Vers IV:

Vi hever høyt opp våre glass

Hurra! Hurra!

For vi har vunnet vår rette plass

Hurra! Hurra!

I fremtidens nødvendighet

For demokrati og frihet

Mor Europa hilser Norge velkommen hjem!

Mor Europa hilser Norge velkommen hjem!

1) Margaret Thatcher – tidl. statsminister i Storbritannia (kons.)

Kommentar: Mange vil avfeie Baronesse Thatcher som spesielt feminin – og feminist. Men denne damen var banebrytende for kvinnekampen både historisk og som menneske. Hun kjempet seg til topps i The Conservative Party i Storbritannia, som den gang var en mannsverden uten like. Hun ble ikke bare Storbritannias første kvinnelige statsminister i 1979, men også Europas første kvinnelige statsminister overhodet. Hun viste at selv stor politiske omveltninger som slutten av Den kalde krigen ikke bare kunne fullbyrdes via menn – men også via det annet kjønn. Hun står som en banebryter for sin samtid og videre også historisk – og vil alltid gjøre det!

2. Angela Merkel – tysk forbundskansler (CDU)

Kommentar: Angela Merkel har visse historiske likhetstrekk med Maggie Thatcher; Begge ble første kvinnelige regjeringssjefer i Storbritannia og Tyskland. Begge ble første kvinnelige partiledere i henholdsvis The Conservative Party og Christlich Demokratische Union Deutschlands (CDU) – to partier som lenge var dominert av menn. Hun har vist seg som en solid redningsbøye i et opprørt økonomisk hav i eurosonen, og har i tospann med Frankrikes president Nicolas Sarkozy fremstått som fjellstø drivkrefter i EU. Merkel er en dame som slett ikke lar økonomiske kriser og bekymringer pille henne på nesen og viser at kvinner er svært uvurderlige på den globale politiske arenaen!

3) Julie Margrethe Brodtkorb – leder for Høyres kvinnepolitiske forum

Kommentar: Den som treffer Julie, vil garantert aldri glemme det! For Julie har ikke bare sørget for Erna Solbergs forvandling fra en politisk zero til politisk hero, men hun har vist seg som en ny og kraftfull stemme i likestillingsdebatten. Hun er kunnskapsrik og velger heller knallharde facts fremfor smålig skittkasting under kvinnesaks – og likestillingsdebatten! Hun lanserer for øvrig en hel bok til likestillingsdebatten, etter at kulturminister Anniken Huitfeldt etterlyste likestillings – og kvinnesaksarbeid fra Høyre. Noe som man bør få med seg!

4) Janne Haaland Matlary – professor i statsvitenskap ved UiO.

Min tidligere lærer i statsvitenskap er ikke bare en hyperintelligent kvinne, men også en av de beste akademikerne vi her på bjerget har for øyeblikket! Hun er internasjonalt anerkjent og hatt dessuten verv i Vatikanet. Hun er for øvrig også Dame av Malteserordenen. Med sine store kunnskaper, lange erfaring fra maktens korridorer og sine gode historier under forelesningene, er hun en dame som man bør vende øret til!

5) Ninni Høver – Innstilt som leder i Europeisk Ungdom

Kommentar: Ninni Høver er ikke bare innstilt som leder for Europeisk Ungdom, men hun har også gjort mye på svært kort tid! Jeg har selv samarbeidet med henne i Studenter for EU Oslo, og har mange gode erfaringer med vårt samarbeid. Hun er både dyktig, omtenksom og har et smittende humør og engasjement som gjør at vi andre i Europeisk Ungdom blir enda blidere og mer engasjerte. Hun er dessuten svært kunnskapsrik og en veldig god venn!

6) Elizabeth II – Dronning av England

Kommentar: Dette året feires den britiske monarken hele 60 år på Den britiske tronen! En bragd som kan spores langt tilbake til Dronning Victorias regjeringstid. Hun har gjennomgått flere stormer som 2. verdenskrig (som prinsesse og bilmekaniker i Forsvaret!), prinsesse Dianas død og ikke minst å føre monarkiet inn i et moderne samfunn. Men med stoisk ro og målrettet slit har hun fremstått som et sterkt statsoverhode med enn innsats som er imponerende!

7) Erna Solberg – leder i Høyre

Kommentar: Erna Solberg er ikke bare kanskje Norges andre kvinnelige statsminister høsten 2013, men hun har vist at der mannfolk (og andre kvinnelige politikere) ikke er fremmede for svartmaling og negative kampanjer – så fremstår hun som en drivende kraft på borgerlig side, ved kun å snakke om egen politikk og være saklig i debatter. Hun har dessuten vært aktiv i kvinnesaken som leder for Høyres Kvinneforum på 90-tallet. Erna Solberg lar seg ikke rikke, og har nå spredd frykt i den rød-grønne leiren. Vil hun bli Norges neste statsminister? Mye kan tyde på det!

Rosa Parks – borgerrettsforkjemper (USA)

Kommentar: Rosa Parks var med å legge grunnlaget for afro-amerikanernes kamp for like rettigheter da hun satte seg ned på et «hvitt»sete på en buss og nektet å flytte på seg da hun ble bedt om å flytte til et «svart» sete. Hun ble arrestert og fengslet, men ble gjennom dette den første kvinnelige borgerrettaktivisten i USA. Hun inspirerte andre forkjempere – deriblant Martin Luther King jr. til å starte en bussboikott som senere førte til en lang rekke aksjoner for like rettigheter – uansett rase. En banebrytende dame som startet en gnist som ble til en stor brann som brente amerikansk raseskille fullstendig!

9) Kristin Skogen Lund – president i NHO

Kommentar: Kristin Skogen Lund ble kåret til Norges mektigste kvinne av Kapital, og man skjønner hvorfor! Men en stor arbeidskapasitet, lang erfaring, stor kompetanse og et unikt kontaktnett, er hun blitt en av Norges største døtre!

10) Anette Trettebergstuen – Stortingsrepresentant (Ap)

Kommentar: Anette Trettebergstuen ble med sitt engasjement for EU og for Vikarbyrådirektivet, utsatt for hets fra illsinte LO-pamper. Men Anette fortsatte kampen videre og er nå snart kronet med seier. Hun er ikke bare en kjent forkjemper for likestilling mellom kjønn, men også forkjemper for homofiles rettigheter. Har selv opplevet å møte henne, og hun er en veldig dyktig politiker som man – uansett politisk ståsted – ikke kan unngå å like og/eller respektere. Hun er såvidt bikket over tredve, men har likevel en politisk erfaring som er uhyggelig stor og omfattende!

Med dette oppfordrer jeg alle lesere til å gi sine eksempler på dyktige, flotte og banebrytende kvinner!

For SVs og Lysbakkens del er denne saken ikke akkurat en velkommen episode for et allerede hardt presset regjeringsparti. For målingene er en sørgelig lesning, hvor partiet er så godt som under sperregrensen. Dessuten har Lysbakken – som er erklært ønsket som leder for SV, ikke akkurat de beste forutsetningene for å få SV mot nye høyder. Flere målinger har vist at SVs påtroppende leder har støtt fra seg velgere fremfor å skaffe nye velgere. Pengestøttesaken gjør heller ikke saken et hår bedre. For oftest bør en påtroppende partileder helst unnlate seg å rote seg borti slike uheldige situasjoner. Men det er åpenbart at Lysbakken og SV kan skylde seg selv. For pengestøttesaken er en alvorlig sak som har fremstilt SVs nye hærfører som enten korrupt – eller i det minste blottet for kontroll i eget hus. Dette er pinlig, og vil hefte ved ham i overskuelig fremtid. Men likeledes kan det skje det motsatte. Et eksempel på det var da daværende justisminister Grete Faremo måtte gå av under skandalen som oppsto under Lund-kommisjonen på 90-tallet. Hun kom senere tilbake og sitter som minister i samme departement som hun fratrådte sin stilling fra. Slik sett kan Lysbakken i teorien komme tilbake – men meningsmålingene ser ikke ut til at dette også kan gjelde i hans tilfelle.

For det andre er det et problem for Regjeringen. Ikke bare har de fått nok en ripe i lakken, men også konstitusjonelle problemer kan oppstå som følge av dette. En god regel er at partiledere for et av regjeringspartiene også sitter i Regjeringen. Nå som Lysbakken har gått av, og SVs landsmøte er rett rundt hjørnet, så er SVs situasjon i Regjeringen ganske påfallende. For SV velger nå en leder som ikke sitter ved kongens bord, noe som kan bringe visse spekulasjoner. Er dette et tegn på at SV virkelig gjør alvor av sine trusler ved å gå ut av Regjeringen? Vil Regjeringen klare å sitte sammen i en koalisjon hvor den ene partilederen ikke er en del av regjeringskollegiet? Det første spørsmålet er ikke usannsynlig. For mange SV-ere (også SV-velgerne som sitter på gjerdet) ønsker et SV som vender tilbake til sine gamle verdier, som et pasifistisk miljøparti med en annen utdanningspolitikk. Atter andre ønsker et moderne SV som kan utfordre den mainstream-politikken som ellers råder hos resten av partiene (som også Frp til en viss grad er en del av). Mange vil kanskje øyne en sjanse for at SV velger å trekke seg fremfor å fortsette i regjering. Det vil tiden vise, men de som ønsker å forlate regjeringen møter nå gode sjanser i møte. Det andre problemet er regjeringskoalisjonen. For en koalisjonsregjering som ikke har en av partilederne i blant dem er svært utenkelig. Vi husker da Åslaug Haga gikk av som statsråd at det ble valgt en ny leder for Sp. Problemet her er at en påtroppende leder ikke blir en del av regjeringen (hvert fall ikke med det første). Det blir et problem som kan skade Regjeringens troverdighet. Så kanskje bør SV gjøre som det blir foreslått – å be Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås gjenoppta sine kandidaturer.

Lysbakken går av – men vil også resten av SV gå av som regjeringsparti? Time will show – men det er ikke utenkelig.

For fotball i seg selv er et svært gåtefullt fenomen. Et fenomen som trenger et lag, og folk med ulik bakgrunn som samles for å blø for laget. Et ekte fotballag er et lag som sørger for at både hjemmehjelpen på gamlehjemmet og en av landets rikeste kan rope «dommerjævel!» uten at de tenker over konsekvensene. Dessuten: Har man først lagt sin elsk på laget, er man fanget for alltid. Har man først sagt at man holder med Leeds United, er du erklært livstidsfange. Man slipper kanskje å bli voldtatt i dusjen, men må stå distansen ut for laget i tykt og tynt. Du kan neppe gå hen å dumpe Leeds United og satse på Manchester United uten å bli erklært «Quisling» av de du stolt fortalte at det fantes kun ett United – et United som stadig sliter på Elland Road. Du kan forlate jobben, familien og begå landsforræderi, men ikke mot laget. Gjør du det, er du erklært idiot for resten av livet.

Men utfallet kan bli forskjellig. For oss som var begynt å bli tenåringer på 90-tallet, var vi prisgitt lagene vi fikk. For skolekameratene mine begynte å holde med Manchester United, takket være en sindig kar fra Kristiansund som var lun som en rykende varm skillingsbolle, men som hadde føtter så giftige at han kanskje burde vært i karantene da han mange år senere vendte tilbake til Norge, og gjorde Molde FK til en slagkraftig hær. For meg gikk det annerledes. Jeg begynte å holde med Chelsea lenge før en oljesmurt russer med åpenbare planer om å okkupere huset til John Fredriksen i London kom og gjorde mitt elskede lag til en alvorlig utfordring til Manchester United som stadig ble bedre og bedre. Jeg holdt med laget i tykt og tynt. Slik sett er jeg og mine jevnaldrende langt mer heldigstilte enn de som var unge på 80-tallet. De la sin elsk på et rødt (og legendarisk scouserlag), samt det tidligere nevnte Leeds United. Liverpool FC-generasjonen fikk en alvorlig krise da Graeme Souness ankom laget og sveipet tap og fordervelse inn i laget. Selv ikke den gamle hurpa med kost eller rive, tegnet av Theodor Kittelsen kunne laget mer tragiske skjebner!

Men et annet fenomen som gjelder innen fotball, er et gryende hat mot «de andre». Dette gjelder for alle oss som holder med et lag. Enten vi jobber på fabrikker, kjører drosje, forsvarer vinningsforbrytere i retten, tørker gamle kvinner i ræva eller bare rett og slett sitter på ræva og hever trygd. Som student ved Universitetet i Oslo, og har god borgerlig oppdragelse og toleranse hjemmefra, undres jeg mange ganger på hvorfor jeg må hate de som hverken spiller eller holder med Chelsea FC. Jeg ser på dem som medmennesker. Mine supporterfrender ser på dem som skadedyr og hevder hardnakket at det eneste man kan unne dem, er nedrykk og kollektiv kvelning av naturlige årsaker. Slik sett er jeg annerledes, og dermed ser Chelsea-supporterne fremdeles rart på meg, når jeg setter foten inn på fotballpuben. Jeg kunne like gjerne ment i fullt alvor at «Snooki» burde tildeles Nobelprisen i fysikk.

For det tredje som gjør leken til alvor er at fotball er en bransje der penger – store penger – er involvert. For normalt sett i et land stinn av jantelov som Norge, ville man ha ment at David Beckham har en litt for enkel jobb. En jobb som består i å sparke en lærkule inn i nettet fra en umulig avstand og vinkel den ene dagen, for så neste dag å stille seg foran kamera i en hvit pervotrang boxer. Men vi synes likevel at han er en kjernekar. Det var jo hans skyld at Manchester United vant det som vinnes kan, og ga pokalpusserne arbeidstider som ville blitt anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven. Så derfor er han tilgitt. Men riktignok finnes det noen spillere man elsker å hate. Men de spiller på det andre laget, tjener minst like mye som våre helter – om enn enda mer – og vi vil derfor alltid hate dem for det.

For det fjerde – og kanskje mest kritiske punktet for denne galskapen: Hva skjer hvis laget vinner serien – eller taper serien? For et lag som blir seriemester for første gang siden oldeforeldrene våre ble konfirmert, er det en lykke som bare kan måles i den dagen vi for første gang blir foreldre. Det blir uvirkelig. Vi blir så salige at vi i likhet med Davy Wathne begynner å gå tom for ord. Vi føler en glede så sterk at vi bare må få utløp for den. Utløp som å danse i nærmeste fontene i sentrum av byen, bli sørpe fulle at selv hardbarkede russere vil fremstå som avholdsmenn. Selv politiet står rolig og ser på oss gå berserk som besatte av onde makter. Neste dag får vi bakrus – men gyldig fravær fra studier og jobb. For vi er tross alt mestere! Hva gjør vi om vi taper? Det stikk motsatte – samt at vi blir fulle av sorg og alkohol og får ugyldig fravær dersom tapets og gårsdagens sorgslukking i alkohol har gått over styr.

Så hva slags fenomen er fotball? Fremdeles mystisk? Selv om jeg som søkende og tvilende akademiker mest sannsynlig aldri kommer til å skjønne det, kan jeg tenke følgende: Hvorfor skulle vi nå det? Fotball holder oss tross alt sammen, og spriter opp hverdagen vår!

Såfremt vi ikke holder med lag som Sogndal IL – og hvertfall ikke Leeds United!

For hvem er egentlig disse norgesvennene – som forlater en trygg tilværelse i Beverly Hills’ varme trygghet for å trosse jet-lag, kulde og hoteller som standardmessig er langt under det de er vant med. For bare å si at Norge er et vakkert land og har lyst til å besøke oss igjen? Vi blir selvsagt stolte når stjerner liker landet vårt. Det er en kjensgjerning. Men Norge er som kjent ikke akkurat kulturverdenens navle heller, så det er derfor kanskje en idé å spørre seg om hvorfor stjerne egentlig gidder å gjøre det.

Ser man stjernene i et større perspektiv, har de som bedyrer sin kjærlighet til Norge noen fellestrekk. 1. De er enten på siste fase av sin karriere. 2. De spiller i en film regissert av Harald Zwart. 3. De flopper i land de helst skulle ha ønsket at de gjorde suksess i. 4. En kombinasjon av aller tre. For det må da finnes grenser for fornedrelse når Sopranos-stjerne og E Street Band-gitarist Steven Van Zandt uten å blunke degraderer seg selv til å spille en underboss fra New York-mafiaen som tropper opp på det nærmeste NAV-kontoret. Sjarmerende for oss, nordmenn som kan nyte synet av at noen visstnok har det verre enn oss. Men lite fengende for amerikansk filmindustri.

Et annet eksempel på at man vet at en stjerne som kommer til Norge er særs avdanket, er countryartisten Bobby Bare, som deltar i årets Melodi Grand Prix med Sie Gubba-vokalist Petter Øyen. Med tanke på at Celine Dion på høyden av sin karriere deltok i Eurovision Song Contest for Sveits og vant, høres vårt potensielle bidrag til Baku med Bobby Bare ganske stusselig ut.

Hva sier dette oss? At alle avdankede stjerner som flopper i andre land finner sitt kulturelle asyl og fanskare i Norge? Ikke nødvendigvis. Vi ser jo at stjerner som Nikolaj Coster-Waldau (kjent fra TV-seriene New Amsterdam og Game of Thrones) finner veien til Norge for å prøve å kverke Aksel Hennie på film. Men det kan kanskje skyldes et overraskende godt manus, samt at Coster-Waldau i likhet med oss nordmenn er skandinav. Når det er sagt, ville det være utrolig naivt å forvente at Brad Pitt eller lignende skulle finne veien til Norge. Men det er viktig å være varsom mot alle stjerner som bedyrer at de elsker Norge. For sett oss i deres situasjon: Du må komme til Norge, sitte ute i kaldt vær med sur nedbør når man egentlig ville ha vært på location på Hawaii eller i Marokko, smile fåret når SE&HØR-journalisten knipser deg når de har gitt deg en ullgenser som er upraktisk i California, og attpåtil klør mer enn alskens kløpulver. Samtidig må du svare på spørsmål som at «er ikke du enig i at smør/kjøttmangel i Norge er galt i verdens rikeste land?» Du må svare ganske diplomatisk. For ryker fansen i Norge, kan du bare glemme å slå gjennom andre steder – siden du sannsynligvis ikke har gjort det allerede.

Dessuten har stjernene også måttet senke kravene betraktelig. Vi husker da vi i 1999 gjennom filmen Notting Hill så Julia Roberts rollefigur (mistenkelig selvbiografisk en sådan) møtte den svært sjenerte og tafatte «mannen i gata» spilt av Hugh Grant på Ritz – et av de beste hotellene i London. Når man er norgesvenn og går inn for det, må Ritz vike plass for Rica Hotels midt ute i en bortgjemt bygd. Når man ikke er særlig in for øyeblikket kan hoteller i Ritz-kategorien føre til at pengene vedkommende hadde tenkt å bruke til børst, dop eller prostituerte – eller alt sammen på en gang, bare føre til at månedsbudsjettet går mest til å bo enn til å bli stein, dritings eller nypult.

Så hva har vi lært om norgesvenner? De er avdanket, desperate etter suksess og eldet såpass mye at det blir latterlig dersom de stiller opp på nakenbilder i FHM og eneste reklametilbudet de får er for midler mot prostatakreft eller inkontinens. Åpenbart søker de til Norge – de edle villmenn som lengter tilbake til den tiden hvor man uten blygsel kunne kline i Asconaen med Limahls Neverending Story suggerende fra høyttaleren – og det uten å bli stemplet som komplett harry. Akkurat som vår egen hjemmeavlede Lene Nystrøm sa på 00-tallet: Those were the days – COME BACK!

Så hadde Pondus rett? Utvilsomt! Men det ser ikke ut til å plage nordmenn nevneverdig…

Skal man se på statenes historie kan Missouri og Minnesota ses på som gode utgangspunkt. Men dog på forskjellig vis. Missouri har historisk vært et bindeledd for nybyggere mellom vest – og øststatene. Staten som ble kalt «Gateway to the West» på grunn av dette, og under borgerkrigen var Missouri sågar en av slavestatene, men forble i Uinonen, til tross for at det fantes flere sørstatssympatisører. Staten er et av de største jordbruksstatene, men brukene er til tross for dette relativt små og staten har vært avhengig av store landbrukssubsidier. på 1950-1960-tallet ble Missouri rammet av store nedleggelser innen jernbane og manufakturindustrien. Flere reilgiøse organisasjoner har sine hovedkvarterer i Missouri. Slik sett skulle det siste kanskje tyde på hvorfor det gikk som det gikk – i Santorums favør.

Minnesota er en spesiell stat (spesielt for oss fra Skandinavia). Staten har gått fra å være en råvarestat til å være en mer ferdigproduserende stat. Landet har religiøst vært dominert av evangelisk-luthersk tro, og var den første staten som tok i bruk biodrivstoff. Staten har også progressiv beskatning. Slik sett er begge statene svært forskjellige, og likevel gjort at Rick Santorum vant der. Hvordan?

Selv om Mitt Romney fremdeles er favoritt tyder disse nesestyverne fra Missouri og Minnesota på at det kan være stadig flere som har mistet tilliten til ham. For Santorum selv har brukt valgkampen godt til å fremstå som en samlende kraft for både konservative og kristen-konservative velgere. Han har også etter sigende gjort mer bruk av Gingrich fremgangsmåte. Han fremsto ikke som en konservativ motvekt for Mitt Romney, men mot Barack Obama. Slik sett kan det kanskje være lurt av Mitt Romney å gjøre det samme?

Selv om Mitt Romney er favoritt og valgkampmessig er mange ganger mer utrustet enn de andre, og har vunnet viktige seire i New Hampshire, Florida og Nevada – synes det at flere tviler på om han kan være en verdig utfordrer til President Obama. Hva kan dette skyldes? For det første at hans pragmatisme og til tider avstemminger for Obamas reformer gjør at folk mistenker ham for å føre en demokratisk og ikke republikansk politikk. Samtidig synes ikke Mitt Romney å ha grep om den stadig viktigere Tea Party-bevegelsen som man skal være forsiktige med å undervurdere. Men til Mitt Romneys trøst kan det sies at disse valgene ikke vil få følger for antall valgmenn til Det republikanske landsmøtet. Men åpenbart kan disse avstemningene gjøre at Mitt Romney kan bli tvunget til å tenke nytt, og kanskje tenke på å måtte gjøre sine hoser grønne for de kristen-konservative velgerne som fremdeles har godt grep om GOP.

Valgene i Missouri og Minnesota er over, og Rick Santorum har i likhet med den legendariske Rocambole gjenoppstått. Men vil det holde mot Mitt Romney og vil Gingrich og Ron Paul fremdeles være hodebry for Mitt Romney?

TIME WILL SHOW!

Mike Leigh er en engelsk regissør kjent for sine filmer fra tidlig 80-tall frem til i dag. Filmene hans utspiller seg ofte i arbeiderklassemiljøer i Englad, som oftest i London, og de behandler som regel klasse og kjønnskonflikter og skal kunne beskrives som sosialrealistiske. Det spesielle med Liegh er hans arbeid med sine skuespillere. Han starter prosessen uten et manus, men noen idéer. Han bruker lang tid på å utvikle karakterene for så å la karakterene utvikle situasjoner og forme historien. Meantime var Lieghs første spillefilm. Grunnet noen tekniske nyvinninger var filmen kun en liten periode på kino, men gikk på BBC. Det var den eneste (av i alt 9) tv produksjoner av Leigh som ble produsert av BBC.

Arbeiderklassefamilien Pullack bor i en trang, noe utslitt leielighet i østre del av London, hvor de sliter med å holde hodet over vannet da nedgangstiden under Thatcher styret på starten av 1980-tallet er som verst. Hele familien Pullack, med noe unntak av moren, er arbeidsledig og er stort sett hjemme hele dagen og går hverandre på nervene. Faren, Frank, er en bitter mann som ikke har nedbetalt noe av det han eier og som stort sett sitter i lenestolen og leser aviser. Moren Mavis holder hjulene i gang i huset, og er stort sett grinete fordi ingen hjelper til. Eldste sønnen, den unge mann Mark betaler sin del av husleien og bor på gutterommet med lillebroren Colin, en innadvendt og kronisk blyg gutt som tydeligvis har problemer med å tilrette seg forholdene han befinner seg med. Han får en sjelden gang være med Mark på puben og sliter like mye med å finne sin identitet og plass i familien som i selve livet. Søsteren til Moren, Tante Barbara bor i en annen del av byen med sin ektemann John. John jobber i bank og finansektoren og deres økonomiske situasjon står i kontrast til familien Pullacks over et noe vondt ekteskap som er i ferd med å slå sprekker.

Vi møter også Coxy en utagerende skinhead som henger på puben og som omgås med Mark og Colin i blant, når han ikke har annet å finne på. I området befinner også Hayley seg, en noe beskjeden jente på samme alder som Colin og Mark, som også er arbeidsløs og bor med moren sin og passer leieligheten når moren er borte. Vi følger Familiens liv i hverdagen når vaskemaskinen streiker, kjøkkenvinduet detter av hengslene og når guttene drar på arbeidskontoret.

Et av filmens gjennomgående temaer er båndet mellom Mark og Colin. Frank sier ironsk «Brothely love» i en scene hvor man tror Mark er misunnelig på Colin. Allikevel er det noe som faktisk viser seg å være sannheten. Marks omtanke for broren. Brorderlig kjærlighet eller brorskap. Jeg vil se nærmere på hvem de to brødrene er og hvordan de (og vi) til slutt faktisk oppdager båndet de har som brødere.

En Arbeiderklasse families situasjon i øst London under inflasjonen forårsaket av Thatchers regjering i Storbritania tidlig på 1980-tallet. Det er filmens symptomatiske mening. Med symptomatisk menes det at filmen blir betraktet som et symtom på samfunnskapte strukturer (Rommetveit og With. 2008: 112).

Da Thatcherregjeringen tok over styret i England etter valget i 1979, var økonomien ikke selvregjerende og inflasjonen var på vei opp. Thatcher regjeringen svarte med å høyne rentene for å senke tilveksten av pengemengden og i tilegg høyne momsen til 15%. En midlertidig økning av inflasjonen inntraff og gikk utover industrisektoren og høynet konsumprisindeksen. I 1980 var tallet på arbeidsledige 2 millioner. Tross 364 økonomers råd om å snu i denne politikken, var Jernkvinnen hard og uttalte at hun ikke ville stå inne for en U-turn. I 1983 var arbeidsledigheten målt til 3.6 millioner. (kilde 4)

Mavis og Frank

Under disse forholdene finner vi familien Pullack. Mavis og Frank med de to sønnene Mark og Colin som bor i en leielighet i Øst-London. Frank og Mavis sliter med å få seg arbeid. Frank er(sammen med sønnene), det som man i England kaller «On the Dole» dvs en arbeidsledighetstrygd som man her fikk hvis man hver andre uke signerte seg inn på det lokale jobbsenteret og gjorde minst et jobbintervju i mellomtiden (kilde 1). – En ordning som egentlig ikke later til å ha noen effekt. Han er på mange måter en mann som har mistet sine prospekter og mål i livet og han er bitter fordi samfunnet har sviktet han.

Mavis er heller ikke blid. Hun gjør det meste i hjemmet og later faktisk til ha en jobb i tilegg, selv om vi aldri får se den.(Dette kan sies fordi man aldri ser Mavis i en av sekvensene i filmen på dagtid i hjemmet, og fordi hun kommer inn på ettermiddagen i en av scenene). Dette får henne til å virke nokså stresset til tider og innstillingen hennes til resten av familien er alltid den samme; sur. Hun er også uten tvil bitter, søsteren Barbara bor i et finere strøk med en rikere mann og virker tilsynelatende lykkeligere enn henne. Man ser forsøkene hennes allerede i starten av filmen på å være like god som Barbara i å hjelpe til med å dekke på teen i stua og ordne, og at hun har tatt på seg et pent antrekk.

Det er en fattig familie, med en liten leielighet som er 20 år gammel uten særlig fornying og ingen bil.
Dette er altså basisen for sønnene Colin og Mark. De bor begge to på samme rom i leieligheten. Mark er en uhøfflig og røff ung mann på 20 år som snakker rett ut og sier det han mener når han vil det. Colin er en blyg gutt i slutten av tenårene som ikke er på skolen og virker nokså hjelpesløs.

Det er fristende å legge skylden på Frank og Mavis for at guttene, da særlig Colin, har blitt som de har blitt, og situasjonen er som den er. Feks ved å si at Frank ikke later til å ha noen interesse av å skaffe seg en jobb, eller at Mavis ikke er særlig pedagogisk. Men ser man det store bildet av hvor de bor og hva som skjer er det nokså sikkert at stemningen i leiligheten til familien Pullack, gjenspeiler stemningen i Øst London på denne tiden. Mangel på trivsel og noe å gjøre preger hverdagen, ingen av familiemedlemmene gjør f.eks en aktivitet på fritiden og har ingen kulturelle tilbud foruten om puben, bingoen og tven. Mike Liegh selv insinuerer at mangelen på glede kommer av at ingen i familien har noen kulturell stimulus (kilde 2). Stemningen i filmen preges forøvrig av den hverdagsligge musikken som man blir kjent med allerede i filmens anslag. Det er et tema som spilles på saksofon og cembalo. Musikken er monotematisk (Helseth, 2008:83), all musikken som forekommer er variasjoner av temaet. Det er fortsatt begrenset til de to instrumentene og brukes aldri i filmen uten at et eller flere av familiemedlemmene er tilstede.

Colin og vennene

Den første karakteren man legger merke til i filmen er Colin. En innadvendt og følsom gutt med slitte briller, for stor jakke og uflidd sveis. Moren kjefter på han med en gang han kommer inn i tante Barbara hus, broren hakker på han mens han blir behandlet som et barn av tanten. Vi bestemmer oss nesten for å ikke legge merke til ham i sekvensen hvor Pullackfamilien er på besøk hos Barbara og John (segment 2) og for noen vil han slå oss som en tilbakestående person, noe også John sier til Barbara samme kveld (segment 5) Hvorpå Barbara svarer He’s not retarted, he has just never been given a chance – en frase som er en god kandidat til å være filmens eksplisitte mening, og som også er en gir Barbara mening for handlingen hun gjør senere i filmen, som jeg kommer tilbake til.

Colin er en ensom person, noe man får inntrykk av med en gang, men som gjøres helt klart allerede i starten når Pullack-guttene drar til trygdekontoret eller arbeidsledighetskontoret(unemployed benefit office). Han blir stående igjen alene utenfor, mens Mark vandrer av gårde med skinheaden Coxy.
Hjemme igjen blir han behandlet relativt dårlig av broren som mener han velger å oppføre seg som en dokke(muppet, som også er slang for idiot) og kaller han for Kermit. Han får heller ikke lov til å bli med Mark til puben, men han gjør det likevel. På puben (segment 17) får Mark han til å spandere en drink på Hayley, her viser Colin mot nok til å faktisk gjøre det og utfordrer til og med autoriteten til Mark i det han kaller han Dobbin ved å se på han lenge.

En dag møter Colin Coxy ute på gata, og Coxy går og besøker Hayley. Coxy er en dominant person uforutsigbar og en anelse voldelig og rasistisk. Colin får ingen tid til å prate spesielt med Hayley her, men de er begge klar over at den andre personen er der. Coxy spøker også med at Colin burde kjøpe seg et par Doc Martins støvler(til 20 pund) for å være som han, eller en av gutta. Man kan antyde at Colin, som garantert har vært et bølleobjekt på skolen, ville se at dette kanskje bare var skvip fra Coxys side, men gitt at han også er slik en følsom karakter og at han, som han sikkert også har gjort før) ta en utstrakt hånd for god fisk og prøve å gli inn i gjengen til Coxy ved å kjøpe et par Doctor Martins. Dette bestemmer han seg senere for å gjøre. Coxy ser kameraten sin nede ved inngangen sammen med Mark som har vært å tippet(på lamaer, her er altså Marks inntekt og den han antagligvis betaler leien til foreldrene med). Han ber de opp. Mark kommer ikke. Senere på dagen kommer tante Barbara på besøk og gir Colin et jobbtilbud; å pusse opp og male soverommet til Jon og Barbara i huset de kanskje skal flytte ut ifra for 1.20 pund i timen. Mavis og Frank godkjenner tilbudet mens en fra boretlaget, eller en sosial tjeneste knyttet til leieligheten, en som skal se på vinduene er på besøk. Vendepunktet i filmen inntreffer når Mark finner ut av dette og diskuterer høylytt for at Colin ikke skal si ja ved middagsbordet. Colin på sin side derimot sier han skal ta jobben og Mavis og Frank sier Mark er misunnelig, noe Mark absolutt nekter for.

Neste dag møter Mark opp før Colin hos Barbara.

Mark

Mark er en intelligent, underfundig og en desillusjonert ung mann. Gjennom hele filmen, kommer han med synspunkter som tilsynelatende virker på, kanten, men som særlig Frank, stadig vekk til syvende og sist ikke greier å argumentere mot. Han er konfronterende og negativ, men er også omtenksom og rettskaffen.

Man får et inntrykk av at han er ganske så frekk mot broren (segment ), noe han også er, men muligens uten å virkelig mene det, sett ut ifra karakterens natur. Allikevel er det svært sårende på Colin. Mark behandler Colin slik han behandler alle andre, men viser seg siden å være beskyttende ovenfor han.
Mark er opprørsk og har en slags avhengighet av å provosere og sette folk i bås. Et trekk man ofte finner igjen i flere av Leighs karakterer, den mest ekstreme versjonen for øvrig; Johnny i den kontroversielle Naked (1993).

På en annen side kan man se i filmen at Mark passer på Colin, han kommer innom vaskeriet når Colin får i oppgave å vaske klær for moren, og han forsvarer han på puben når Coxy prøver å snakke stygt om han og får Colin til å spandere en drink på Hayley.

Mark misliker at Colin omgås Coxy, og mener nok at det bare vil ende dårlig for han å fortsette å se opp til en nokså dum skinhead. Tim Roth (skuespilleren som spiller Colin) sier i ettertid at karakteren virkelig trodde at han kunne få en ny identitet ved å vinne Coxys respekt. (kilde 1) Nok en gang blir Colin kalt «muppet» av broren.

Mark mener at Barbaras forslag om å gi Colin en jobb som dekoratør er uholdbar og snobbete og mener tanten tar familien for «a bunch of mugs». Åpenbart tar han gesten som Barbara for vedledighet, som Idealisten Mark ser på som en fornærmelse.

Resten av familien mener Mark er misunnelig og tar hans argumenter som en av de vanlige ytringene til Mark, men det er totalt feil som han selv sier. Når Colin endelig kommer til Barbaras hus(segment ), er Mark der og nesten skremmer Colin til å sitte alene i stua mens B og Mark drikker te på kjøkkenet. Barbara gjør forsøk på å nå ut til Colin, starte å jobbe og ignorere Mark resten av dagen og går opp i andre etasje. Mark spør om de skal gå. Forklaringen Mark dermed gir Colin når han spør hvorfor han ikke er der for å stjele jobben hans er følgende:
You’re well wrong. It’s principals. Things that fon’t grow, on trees right? It’s what Mum and Dad ain’t got and this hous ain’t got. Something you can acquire. That’s why I wouldn’t nick your job. Muppet.
Han mener foreldrene nok en gang har feilet ved å finne seg i de håpløse situasjonene de blir stilt ovenfor, og fortsatt gå i det samme triste hjulsporet. Prinsippene mor og far ikke har lenger. Valget Colin kan ta for å være selvstendig. Barbara (som har overhørt samtalen i trappen går ned, og sier at hun antar at Colin ikke vil ha jobben og at han har lagd bry, før hun går opp igjen. Mark følger etter. Colin går.

Inntrykket av karakteren Mark til nå i filmen kan sies å være svært komleks. Ved første gjennomgang av filmen så får man kanskje ikke hvorfor Mark ville ødelegge for Colin. Fordi filmens oppbygning og karakterer ikke ligner på det man normalt sett ville ha sett i en Hollywood-film, forsår man ikke at Mark mener dette godt, fordi han ikke er fremstilt tidligere i filmen som en «God» person. Karakterens kvaliteter er ikke tuklet med for å gjøre det enklere for oss å forstå. «Vår oppfattelse av karakterene dannes på bakgrunn av handlingene de utfører, og de hendelsene vi tar del i.» (Engelstad og Lothe, 2008:24) Handlingene til Mark i filmen til nå har vært variert. Marks handling i denne scenen enkel, å stoppe Colin fra å ta jobben har har blitt ofret, men intensjonen er omtenksom og god. Marks handling i siste scene er å stå opp for broren i mot foreldrene. Han greier til og med å få sagt «I love ya» i en av de mange uanfektede kommentarene til broren etter konfrontasjonen for å roe ting ned.

Barbaras intensjoner om å gi Colin en jobb er, som vi forstår også god. Allikevel er det en svært sårende handling mot søsteren Mavis, som antakeligvis Barbara selv ikke ser. Barbara har, til sammenligning med Mark, også flere sider ved seg. Hun slår oss først som å være snill og omtenksom, men hun er også innsiktsløs og belærende.

Barbaras veldedighet kan ses på som en metafor for alle de forskjellige ordningene Thatcher hadde for de arbeidsledige, små sosiale goder som egentlig ikke munnet ut i noe for å forbedre situasjonen. Liegh selv kaller det satire(kilde 2)

To brødre

Hjemme igjen beskyldes Mark for å ha stukket nesen i mellom fordi han er misunnelig, noe Mark nekter for. På toppen av konfrontasjonen mellom Frank og Mark som følger, tar Colin Marks side. Han sover med jakken på og har hatt hetten på helt siden han kom hjem. Mark tar av han hetten og finner ut at han har skinnet seg. Filmen slutter med at Mark døper han med det nye kallenavnet «Kojak» før vi hører lyden av at guttene går ut til kjøkkenet, hvor Frank klager høylytt over hvordan guttene ikke er takknemlige og ikke fortjener frokost.

Mark ser broren sin som urørt og ennå ikke farget av atmosfæren hjemme. Når man ser siste scene hvordan Mark står opp for han bokstavlig talt ved siden av han i sengen, forsår man at han gjennom hele filmen har prøvd noe hjelpeløst å få Colin på rett kjøl i livet og ikke gå samme veien som Frank og Mavis har gått. Denne utviklingen har vært uklar til nå, men gjør han til filmens «helt». Dette vridde forholdet mellom handling karakter setter for øvrig et modernistisk preg på filmen. (I den modernistske filmen, (…) vil forholdet mellom handling og karakter være snudd på hodet: Her er det karakterenes opplevelser og søken etter sammenheng i tilværelsen som fortellingen er sentrert rundt(…)I den modernistiske filmfortellingen handler karakterene ofte impulsivt og til dels selvmotsigende. Engelstad og Lothe 2008: 25)) Mark tar også et avgjørende valg, nemlig å flytte fra Leieligheten, et valg han kanskje har ventet med helt til han ser Colin stå på egne ben. (segment 46).

Colin viser seg i dette klimakset (segment 45) fra en ny side; han tar del i krangelen, tar brorens side og setter seg i mot faren. Han viser klarere tale enn Frank og også til dels Mark når han sier det. I den siste scenen (segment 48) skjønner endelig Colin at han har en venn i broren. Han har vært så vant til å bli rakket ned på at han ikke har sett det før nå. Marks støtte på slutten av filmen er helt essensielt for at Colin skal forstå det. Colin døpes om fra Kermit til Kojak. Brødrene smiler for første gang gjensidig til hverandre. Han er ingen dukke lenger, men en selvstendig tenåring som kan stå på egne ben.
Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Jobseeker%27s_Allowance

Meantime, special edition DVD, utgitt 2007

http://people.bu.edu/rcarney/leigh/meantime.shtml

http://en.wikipedia.org/wiki/Margaret_Thatcher

Filmanalytiske tradisjoner, Bakøy og Moseng: 2008.
For øvrig er det mulig å se hele filmen på YouTube…

Foto: Wikipedia

I går gikk turen for GOPs nominasjonsvalg til Florida. En viktig delstat og der en hissig duell som har pågått mellom Mitt Romney og Newt Gingrich skulle avgjøres. Slik målingene har sett ut, har Mitt Romney seiret over Newt Gingrich med klar margin. Med 67 % vant Romney overlegent over Gingrich som måtte nøye seg med sine «skarve» 31 %. Flere politiske kommentatorer har påpekt flere årsaker som at Romney har skjerpet tonen i valgkampen og at Gingrich har virket noe ukonsentrert. Selv ikke Gingrich skamløse publikumsfrieri om en ny romtidsalder for USA har syntes å slå an heller. Rick Santorum har foreløpig tatt en pause i valgkampen grunnet en syk datter. Veien for å overvinne Romney som Obamas utfordrer synes nå enda lenger og mer uoppnåelig, men det er mange delstater igjen, men likevel kan en seier i Florida være ganske clairvoyansk når det kommer til slutt resultatet.

I går gikk turen for GOPs nominasjonsvalg til Florida. En viktig delstat og der en hissig duell som har pågått mellom Mitt Romney og Newt Gingrich skulle avgjøres. Slik målingene har sett ut, har Mitt Romney seiret over Newt Gingrich med klar margin. Med 67 % vant Romney overlegent over Gingrich som måtte nøye seg med sine «skarve» 31 %. Flere politiske kommentatorer har påpekt flere årsaker som at Romney har skjerpet tonen i valgkampen og at Gingrich har virket noe ukonsentrert. Selv ikke Gingrich skamløse publikumsfrieri om en ny romtidsalder for USA har syntes å slå an heller. Rick Santorum har foreløpig tatt en pause i valgkampen grunnet en syk datter. Veien for å overvinne Romney som Obamas utfordrer synes nå enda lenger og mer uoppnåelig, men det er mange delstater igjen, men likevel kan en seier i Florida være ganske clairvoyansk  når det kommer til slutt resultatet.

Florida som delstat er et spesielt tilfelle. Delstatens næringsliv har vært preget av mye turisme som følge av statens behagelige klima. Dessuten inneholder delstaten NASAs oppskytningsbase Cape Canaveral, som skulle ligge godt an til at Gingrich ville fått gehør for sine planer om månebaser og romturisme. Men det slo kanskje ikke an for flere årsaker. For det første at Florida gjennom boligkrakket er en av de delstatene som er hardest rammet, og dermed vil kanskje ikke velgerne som allerede er hardt presset økonomisk velge en kandidat som lover flere utgifter av skattebetalernes penger. Mitt Romney selv har uttalt at han heller vil etablere arbeidsplasser hjemme i USA og på jorden. Slik sett går Romney inn på samme spor som President Obama gjorde under sin valgkamp i forrige valg.

Likeledes må kanskje nevnes at Romney langt på vei har plukket opp hansken som Gingrich smelte i ansiktet hans, og gjort noe med saken. Men på en annen måte. Mens Gingrich har uttrykket seg farlig urealistisk og lansert ideer som grovt sagt kan sammenlignes med en hel gate av luftslott, har Romney forholdt seg med en heller realistisk tone, og brukt sine erfaringer som suksessrik forretningsmann. Men også Santorums trekk fra valget er kanskje forståelig, men også farlig siden Florida historisk har vært en viktig delstat. Man h0ldt pusten for stemmeopptellingen i denne delstaten under presidentvalgene hvor både George W. Bush og Obama stilte til valg, og dette gjør at Florida er en delstat man skal være veldig forsiktig med å undervurdere og ignorere dersom man vil bli USAs president.

Men hva vil dette bety i lengden? Mitt Romney kan utvilsomt puste lettet ut for en stakket stund, men man vet også at Gingrich er en mann som vanligvis nekter å gi seg, så man kan kanskje regne med at Gingrich vil bety en utfordring. Men det vil forutsette at Gingrich selv kanskje må endre noe på egen strategi.

Florida er nå avgjort, og Mitt Romney sitter nå trygt – inntil videre.

Foto: Wikipedia

Nominasjonsvalget tilspisses stadig og denne gangen ser Newt Gingrich ut til å bli en utfordring for  favoritten Mitt Romney. Resultatet er som følger:

Newt Gingrich: 40%

Mitt Romney: 28%

Rick Santorum: 17%

Ron Paul: 13%

Årsakene til valgresultatene har vært spekulert i etterkant. Mange mener at Newt Gingrich har strategisk nok satset mye av sitt skyts der borte. Han har selv uttalt at South Carolina «er hans andre hjem» og hans tilsynelatende skamløse publikumsfrieri har kanskje skaffet ham stemmer. Men likevel tror flere at Mitt Romney kan til syvende og sist bli den som utfordrer Obamas planer om en ny fireårsperiode i Det hvite hus. Stipendiat Hilmar L. Mjelde ved Institutt for sammenlignende politikk ved UIB påpeker at Romney kan vinne på grunn av at han har det mest profesjonelle valgkampapparatet, og at Gingrich satset mye her. Det kan nok stemme, men en ting som er verdt å merke seg er delstatens historie og konfliktlinjer som kan ha skapt en politisk kultur som kanskje kunne ha påvirket valgresultatet uansett.

South Carolinas politiske historie har vært like dyster som den er interessant. Delstaten var den første som meldte seg ut av Unionen da det ble klart at slaverimotstanderen Abraham Lincoln ble USAs president og var en aktiv støttespiller til Konføderasjonen under borgerkrigen. South Carolina var sågar selv lite villig til å innføre rasevennlige lover selv etter sørstatenes kapitulasjon og seier for nordstatene. Landet har kontroversielt nok fortsatt å la Konføderasjonsflagget (også kjent som Sørstatsflagget) vaie over offentlige bygg inntil så sent som i år 2000. Landet er også blitt boykottet av borgerrettighetsorganisasjonen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People), og har vært det siden. Slik sett er en dyp konfliktlinje spørsmålet om rase. Likeledes er landet også kjent for reguleringer av alkohollovgivning, men forbød ikke all alkoholssalg såfremt det ikke ble solgt fra statlige vinhandlere.

Hvordan kan dette være en stat Gingrich vant en stor seier? For det første kanskje hans tøffhet og tidvis uforsonlige linje mot minoriteter. Newt Gingrich har selv kommet med tøff retorikk ovenfor muslimer, noe som lett kan fenge delstater med rase som en av de største konfliktlinjer. Så dermed kan det være lett å satse mye her. Slik sett kan det også gjøre det vanskelig for anti-regulatoren Ron Paul å få fotfeste der, siden de åpner for visse reguleringer (hvis man regulerer på den «riktige» måten). Mitt Romney har kanskje det mest profesjonelle valgkampapparatet, og han kom på annenplass i nominasjonsprosessen. Slik sett kan han med det oppveie Gingrichs popularitet her.

Hva sier dette oss?

Det sier oss at Gingrich tydeligvis har lagt en annen strategi enn Romney. For der hvor Romney scorer med å ha kontroll over de mest profesjonelle valgkampapparatet, så vil kanskje Gingrich (og kanskje de andre) bli mer tvunget til å finne sine «nisjestater»: Stater hvor konfliktlinjene taler til deres fordel som igjen de kan vinne på som Romney taper på. Man skal aldri undervurdere lands og ( i dette tilfellet) delstaters konfliktlinjer. For konfliktlinjer avgjør til syvende og sist politikken og seieren kan dermed avgjøres av politikernes evne til å tilpasse seg disse. At Ron Paul har kommet dårlig ut er ikke overraskende, men hvorfor har ikke Rick Santorum scoret på dette? Kanskje at han har kommet i Skyggen av Gingrich som virkelig har lagt seg i selen for å utfordre Romney.

Men man kommer ikke utenom ulike strategier. For etter mye drittkampanjer seg imellom, har Gingrich også benyttet anledningen til å vende skytset bort fra sine rivaler i samme parti og rette det mot den som blir presidentkandidat skal utfordre: Nemlig Obama. Gingrich selv sa i en debatt at en ny periode med Obama vil radikalisere amerikansk politikk ytterligere, og gjøre byråkratiet «sosialistisk etter europeisk modell». Slik sett kan dette tyde på at Gingrichs ambisjoner er blitt såpass sikre at han våger å starte kampanjen mot Obama nå – selv om seieren er langt fra sikker. Slik sett kan denne retorikken gjøre ham mer til en kandidat enn andre – som kanskje har vært mer opptatt av å rakke ned på hverandre.

South Carolina har endt i Newt Gingrichs favør, men kan hans nye strategi overvinne Romneys enorme valgkampmaskineri og gjøre statsviter Stein Rokkans ord «stemmer teller – ressurser avgjør» til skamme? Den som lever får se, men det viser en ting: at i nominasjonsprosessen kan alt gå an!

Foto: Wikipedia

Etter pinlige episoder fra Spellemannsprisutdelingen hvor et harryband fra Sande i Vestfold (før mest kjent som et sted man raskt kjører gjennom på vei til og fra Oslo) lanserte den mest beryktede takketalen i prisutdelingens historie med teite ordspill som «moccamenn», hvor Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing beviste at øl ikke er bra for menneskeskalper i enkelte sammenhenger, hvor en dødelig fornærmet Tshawe Baqwa svarte med uttrykk som ikke akkurat falt i god jord for landets feminister (jeg avslører ikke hva Tshawe sa i anstendighetens tegn og fordi leserne av denne artikkelen sikkert allerede vet hva han sa. red.anm.), og ikke minst blandede reaksjoner fra Kultur-Norge. Etter at partene har skværet opp, har dagens aviser stilt denne delikate ikke-saken i et større perspektiv. For er denne episoden et uttrykk for en sosial kulturkollisjon der bygdeharryen med sin smårasistiske karslige machosjargong drar til byen og dummer seg ut som en musikalsk Bør Børson jr. ovenfor den etablerte kultureliten? Er det nok et eksempel på våre dagers uavklarte problemstilling om hva som er rasistiske ytringer eller ei? Og var det rett av kulturpersonligheter og menigmann (og meg selv inkludert) og komme med sterk fordømmelse i sosiale medier?

For å ta det første først: Plumbo unnskyldte seg raskt og la seg flate. De fremstilte seg som bønder i byen og mente at de ikke var vant til slike tilstelninger. Muligens har de noe rett i den første dårlige unnskyldningen. For det er en lang vei til harry bygdefester på «lokkalet» (som de må ha hentet inspirasjon til sangtekstene fra?) til prisutdelinger hvor grilldresser, hjemmebrent og rullings fra Petterøe’s er byttet ut med siste mote fra skandinaviske designere, champagne (og mer raffinerte ølmerker enn på bygden) og bedre snus. Tydeligvis er denne overgangen kanskje for stor for heimføinger som er oppdratt med bygdelivets små gleder hvor  enkelt språk og slapp omgang med skikk og bruk prioriteres fremfor svermende ord og riktige manerer. Men de er ikke de eneste. Vi har før eller siden sett flere eksempler på dette. Vi husker Bør Børson jr. i Rolv Wesenlunds skikkelse uttale bacon helt etter stavelsen (basoon) og så dermed på det som et eksempel på oppkomlingen fra bygden som drar ut og søker lykken og blir sett på som spedalsk bare etter en lite gjennomtenkt ord eller kommentar (oftest fra vennekretsen). Dette  gjorde Plumbo – lite raffinerte karer som oser høy harryfaktor, men helter i Sande. De tok med seg sin bygdekulturelle bagasje og presenterte den for hovedstaden og det norske folk – og bidro ikke akkurat å forandre bygdefolket/bygdeharryens allerede tvilsomme ry som rølpete macho sofarasister som fremdeles bruker ord som er allminnelig dagligtale i Thorbjørn Egners bøker, som  Barneombudet og Barne- og likestillingsdepartementet i nærmest inkvisisjonistisk stil prøver å rense.

For det andre er spørsmålet om dette er nok en episode hvor vårt uavklarte avgjørelse av hva som er rasisme eller ikke kommer til uttrykk? Riktignok har statlige myndigheter konkludert med at ord som  «neger», «hottentott», «japse», «muhammedaner» o.l. er rasistiske, men det finens miljøer som fremdeles bruker slike ord uten å bry seg nevneverdig om det kan kalles rasisme – men som ikke betegner seg selv som rasisme. For i lukkede miljøer som bygder kan være, kan selv ikke statlig pålagt politisk korreksjon nå. For flere gamle menn på bygden bruker slike ord selv om de har kjempet mot rasistiske tyske offiserer under krigen. Disse ordene er allerede så innarbeidet at det ikke nytter å forandre på det. Og det er ikke bare hos Plumbo som er blitt anklaget for rasisme. For også tegneserieskapere som Pondus-pappa Frode Øverli og Tintin-skaper Hergé har alle blitt anklaget for rasistiske ytringer gjennom sine striper. Dette er selvfølgelig en naturlig ting gjennom vår selvransakelse og ditto renselse for oss europeeres tvilsomme arv som koloniherrer, og dette har pågått siden. Men åpenbart ville Plumbos flåsete utsagn bidra til en større debatt – av er alle som sier slikt virkelig rasister? Eller er de bare udannede grobianer? Selv tror jeg det siste.

For det tredje reagerte mange på utsagnet – også meg inkludert og fordømte det hele på facebook, twitter og andre steder. Jeg står fremdeles ved min kritikk av dem og kommer til å gjøre det helt til jeg dør (for å sitere ølsløser Winterstø Røthing). Men jeg tror heller ikke at Plumbo-gutta er rasister, og det er heller ikke derfor jeg velger å angripe dem. Jeg angriper dem på grunn av hele settingen. For en slik kommentar i en slik setting og ovenfor prisutdelere som lett rammes av dette skaper en like god stemning som å spille satanistrock på relativt høyt volum under en messe i Vatikanet. De burde ha visst denne risikoen og dermed innsett at å fremføre en slik flåsete utsagn er å be om bråk. Det funker kanskje på bygden ovenfor blodharryen, men ikke i hovedstaden. Dette utsagnet bidrar ikke til å avkrefte mytene om bygdefolk – snarere tvert imot!

Kan man dermed si at dette er et sammenstøt av musikalske og minoritetsmessige samfunn? Jepp! Men det ikke på grunn av rasisme. Men dårlig folkeskikk og uvett om hva som funker i ulike settinger.

Nord-Koreas avdøde diktator Kim Jong Il etterlater seg et regime som regnes som verdens mest lukkede land. Et land som det finnes liten informasjon om, men noe vet vi: At Kim Jong Il etterlater seg et sterkt vanskjøttet diktatur hvor all opposisjon er forbudt, en ufri presse og ikke minst et folk som har gjennom flere år levd i hungersnød som følge av landets hang til total uavhengighet fra omverdenen. Kim Jong Ils sønn, den 27 år gamle Kim Jong Un har ikke ligget på latsiden: Han har turnert landet rundt og undersøkt forsvarsmakten og ikke minst lovet å løslate noen politiske fanger. Det synes å være et spill for galleriet, men det store spørsmålet er om arven etter Kim Jong Il og hans far Kim Il Sung er et mer ustabilt regime som begynner å rakne?

Kommunistregimet i Nord-Korea er ikke som andre kommunistregimer i verden. Kim Il Sung erstattet i 1977 marxismen med en ny statsbærende ideologi kalt «jutche». Grovt kan dette oversettes med «selvberging», som innebærer et mål å klare seg uten hjelp fra omverdenen. Dette har ført til en feilslått landbrukspolitikk som førte til en stor hungersnød på begynnelsen av 90-tallet, hvor mange omkom. Til tross for dette har Kim-dynastiet og deres nærmeste levd i overflod. Ryktene forteller at Kim Jong Il skal ha vært svært svak for fransk cognac og hatt en imponerende samling med filmer. Kim Jong Un som overtar blir en langt yngre leder enn da faren overtok. Han er utdannet i Sveits og skal i tillegg til å snakke koreansk også snakke godt engelsk og tysk. Mange spekulerer i om hans svært unge alder, kombinert med flere andre faktorer som hungersnød og rykter om konspirasjoner fra generalenes side kan gjøre at regimet faller sammen.

Det ser ut til at det foreløpig er lite trolig. Generalene har så langt sverget troskap til Kim Jong Un, og hans unge alder vil kanskje gi en dynamikk som hans aldrende far manglet som dermed kan gjøre at regimet lever ennå en  stakket stund . Dessuten har Kim Jong Un klart å erte på seg nabolandet Sør-Korea som offisielt fremdeles er i krig med Nord-Korea.

Men intet varer som kjent evig, og en gang vil regimet i Nord-Korea måtte gi tapt ovenfor rettferdigheten. Men skal det skje, må nord-koreanerne kanskje ha hjelp utenfra. For landets medier er under stramt grep fra regimet, og det pågår en betydelig hjernevasking og indoktrinering av nord-koreanerne helt fra barnsben av. Derfor må det skje utenfra, men det kan bli vanskelig. For landet seiler opp som en atommakt og derfor er man ganske forsiktige med å provosere dem ytterligere.

Kim Jong IL etterlater seg et regime med en purung leder og en stadig mer lukket nasjon, og ikke minst en betydelig forskjell mellom vanlige nord-koreanere og Kim-dynastiet og deres yndlinger.

Med jevne mellomrom dukker det opp et spørsmål i Det forente kongedømmet: Kan Skottland løsrive seg fullstendig fra England? Lederen for Scottish National Party, Alex Salmond, mener at skottene bør avholde en folkeavstemning for å avgjøre saken, men mener at det bør skje i 2014. Storbritannias statsminister David Cameron som er motstander av skotsk løsrivelse spør retorisk til Sky News med hvorfor ikke gjøre det allerede før 2014.

Det som er mest interessant er ikke Cameron og Salmonds munnhuggeri i seg selv, men selve konteksten som utgjør dette.

For Storbritannia har gjennom historien vært preget av den spesielle konflikten mellom Skottland og England. Vi har sett det ikke bare gjennom svulstige filmer som «Braveheart» med Mel Gibson i rollen som den skotske opprøreren William Wallace,  eller «Rob Roy» med Liam Neeson i rollen som den skotske nasjonalhelten Robert Roy McGregor, men også rivalisering om retten til den britiske tronen (som eksepelvis Jakobinerne og mellom Elisabeth I og Maria Stuart) har krydret britisk historie med størknet blod. Men senere har utviklingen gjort Skottland stadig mer uavhengig fra England.

For Skottlands økonomi har endret seg. Etter flere økonomiske paradigmer som tungindustri, tertiærnæringer og ikke minst oljeutvinning i Nordsjøen har gitt skottene selvtillit og økt kravet om mer uavhengighet fra engelskmennene. I 1999 voterte skottene i en folkeavstemning for indre selvstyre. De har nå bla. egen lovgivning og eget parlament. Men likevel er det mange skotter som drømmer om å bryte med England fullt og helt. Men vil de lykkes?

Når en region skal løsrive seg og kreve selvstendighet, vil det alltid være et regnestykke som skal gå opp før de kan løsrive seg. For skal Skottland løsrive seg, er de avhengige av at flere land vil kunne anerkjenne regionen som selvstendig stat. Der vil kanskje ikke alle være like tilbøyelige med åpen støtte. For Norges del, har vi sterke bånd til engelskmennene, så vel som skottene. Men siden Norge ofte har bygget vennskapsbånd og historisk skjebnefellesskap med engelskmennene, vil kanskje vår støtte ende i engelsk favør. Ikke minst gjennom vår kongefamilies slektsbånd med den engelske. Men likeledes vil støtten fra USA være blandet, siden mange skotsk-amerikanske borgere vil være tilbøyelige med å støtte sine frender i Europa, derfor vil kanskje amerikanske politikere være svært forsiktige med å støtte noen av partene åpent.

Det andre kriteriet er av økonomisk karakter. For det hjelper lite for en region å ville være selvstendige, hvis de ikke kan være selvstendig økonomisk. Men skotsk økonomi har vist seg å være svært robust. Royal Bank of Scotland er andre største bank i Europa og  finansentret i hovedstaden Edinburgh er Europas sjette største. Dessuten er oljeforekomstene av betydelig karakter, og vil dermed oppfylle dette kriteriet.

Men likevel mener jeg at skotsk uavhengighet aldri vil kunne gjennomføres i praksis. Det første fordi skotter ofte er tro mot engelske symboler som kongefamilien. Selv harbarkede separatister skal visstnok i fullt alvor og oppriktighet brøle «God save the Queen!» og anerkjenner Dronningen som statsoverhode. Slik sett bryter det med ideen om full uavhengighet. For det andre det jeg nevnte – anerkjennelse fra omverdenen. Skottland lider på noen måte ikke åpenbart nød under England, og dette kombinert med Verdenssamfunnets tilsynelatende lunkne holdning til å blande seg inn, gjør at skotsk uavhengighet på noen måte ikke er et prekært emne å bruke tid på.

Åpenbart blir saken om skotsk uavhengighet en vakker drøm – men heller ikke mer.

William Mitt Romney er hittil den mest sannsynlige til å bli Obamas utfordrer. Han er tidligere kjent som OL-general under Vinter-OL i Salt Lake City i 2002, og er en tidligere suksessrik forretningsmann som hjalp konsernet Bain & Company fra å være en bedrift i krise til å bli en betydelig aktør på sitt felt. Han er ikke bare erfaring fra disse feltene, men har også vært svært aktiv innenfor Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige (mormonerne), hvor han har hatt prestestillinger. Han kan bli den første mormoner som har stilt seg som kandidat som USAs president. Et av kritiske punktene som vanligvis blir brukt mot ham er hans pragmatisme. Han har stor troverdighet innen økonomisk politikk, men har vært mer positiv til Obamas omstridte helsereform, som har falt tungt for den økonomisk konservative delen av Republikanerne – og da i særdeleshet Tea Party-bevegelsen. Men han er svært populær, og har også fått støtte av John McCain – tidligere utfordrer til Barack Obama.

Richard John «Rick» Santorum var først et ubeskrevet blad som overrasket alle ved å nå høyt opp i Iowa.

Han er i motsetning til Mitt Romney en mer kontroversiell skikkelse, og ikke minst en ultrakonservativ kandidat. Han er kjent for sine sterke meninger innenfor sosialpolitikk, familiepolitikkog ikke minst i USAs utenrikspolitikk ovenfor Iran. Han har jobbet som advokat og hatt en stilling i Ehtics and Public Policy Center i Washington. Han har vært en av de største kritikerne mot klimaforskning, og kalt den mainsteame forskningen for «junk science». Han er sågar også sterk motstander av homofiles rettigheter og abort. En slik kandidat er spiselig ovenfor den kristenkonservative delen av GOP som har hatt maktovertaket i partiet de siste årene. Han er en uredd mann som ikke tar fem øre for å si rett ut hva han mener, og dermed en tydeligere person enn Mitt Romney.

Ronald «Ron» Ernest Paul er også erfaren i gamet. Han prøvde å bli valgt til presidentkandidat forrige nominasjonsvalg i 2008, men ble slått av John McCain. Han er utdannet lege og regnes som en liberaler eller libertarianer. Han ønsker en ikke-inngripende utenrikspolitikk, og ønsker USAs monetære økonomi tilbake til stadiet før 1933. Han er dermed den mest isolasjonistiske kandidaten av dem alle. og er kjent som svært steil. Han kalles populært for «Dr. No» på grunn av sin medisinske bakgrunn kombinert ved å stemme imot alt som han mener bryter med Grunnloven. Han er også en hardnakket motstander av de fleste skatter og avgifter og ønsker heller ikke å delta i pensjonsordningen til Kongressen (!) Han stemte også imot krigen i Irak, Patriot Act og er også den politikeren som på tvers av partigrensene har flest militære velgere. Han er i likhet med Rick Santorum en som ikke er redd for å si hva han mener, og vil tilsynelatende ikke gripe inn i folks liv som Santorum (når det kommer til familiepolitikk). Med hans store velgerskare innenfor det militære, kan han utgjøre en betydelig utfordring til Romney, noe avstemningen i New Hampshire viste.

Newton Leroy «Newt» Gingrich er også en markant skikkelse som også kan markere seg. Han er historiker og har arbeidet som professor i historie. Han er særlig kjent som en markant kritiker mot islam og spesielt palestinerne. Han markerte seg med sitt syn ytterligere da han viste klar motstand til bygging av en moské i nærheten av Ground Zero i New York, og sammenlignet i et TV-program dette med en hendelse hvor nazister ønsket å sette opp nazistiske symboler ved et Holocaust-museum. Han har også flere svakheter. Det ene at han er første leder av Representantenes hus som har fått en etisk reprimande fra Huset. Slik sett avviker han fra resten. Han er ikke pragmatisk som Romney, og bruker en sterkere retorikk om islam enn resten.

Jon Meade Huntsman Jr. er et spesielt tilfelle siden han er tidligere diplomat (ambassadør i Indonesia og representant for USA i Doha-runden) og betegner seg som sentrum-høyrepolitiker. Han er også kjent som forretningsmann. Han er opptatt av lavere skatter og avgifter og opptatt av borgerrettigheter (utenom kjønnsnøytrale ekteskap og liberalisering av abortloven), men er til gjengjeld for bekjempelse av klimaendringer. Slik sett er Huntsman den mest erfarne hva utenrikspolitikk angår, og en person hvis meninger og rulleblad kan gjøre ham spiselig for en flere type velgere.

Et parti i flere retninger: Republikanerne har siden tidl. president George W. Bush tid ligget med brukket rygg, og sliter ennå med etterdønningene fra deres tidligere upopulære president. De tapte ikke bare presidentmakten, men også andre muligheter til å sette dagsorden. Dessuten er frontene innad i partiet ganske steile og det har lenge vært dragkamp om hvilken retning partiet må ta for å atter bli valgbart igjen. Obama er kanskje upopulær for sin politikk, men velgerne vil kanskje åpenbart foretrekke en ny periode med ham, fremfor et parti de mener har skylden for den økonomiske krisen. Skal Republikanerne bli valgbare, må de ha en president som åpenbart må klare de to viktigste kriteriene som kan utgjøre en formidabel president – nemlig evnen til å lykkes innenriks så vel som utenrikspolitikk.

Hvem av kandidatene kan bli en perfekt utfordrer til President Obama
Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum nevner dette i sin bok om USAs presidenter. Der går det frem at en amerikansk president kan kanskje være populær og lykkes i innenrikspolitikken, men være og gjøre det stikk motsatte utenriks – og omvendt. Derfor må den som skal bli Obamas utfordrer kanskje klare begge deler for å ha sjanse til å vinne. De må rydde opp i en allerede skakkjørt økonomi, og tørre å ta upopulære avgjørelser som er høyst nødvendige for å få hjulene i gang. Samtidig må den som skal bli Obamas utfordrer ha mot til å konfrontere regimet i Iran og andre totalitære regimer – men på en måte som kan bli godt mottatt hos landets allierte, og ikke minst finne en løsning på spørsmålet på hvordan å tilpasse seg en stadig mer multipolar verden hvor BASIC-landene, BRIC-landene og ikke minst EU stadig spiller en større rolle, og vil få mer å si i årene fremover. Det vil medføre radikal nytenkning som ikke bare involverer militærmakt, men også handelspolitisk. Amerikansk økonomi må derfor tilpasses et stadig mer annerledes verdensmarked, og en dyktig amerikansk president må derfor forstå dette, og dermed forme politikken deretter. Men hvem av dem er mest tilbøyelige?

Den mest sannsynlige vil være Mitt Romney og Jon Huntsman siden de har vist seg som dyktige strateger innen økonomi ot utenrikspolitikk. De vil dermed også stå sterkere i forhold til å få til en god tone med landets allierte.  Ron Paul med sin isolasjonisme og beinharde holdning i økonomisk politikk vil dermed stå svakere i begge deler. Det samme vil Newt Gingrich og Rick Santorum siden begge har uttrykt seg farlig dumt i utenrikspolitikken og vist en større evne til å splitte mer enn å samle.

Men hva med Mitt Romney og Jon Huntsman? Begge vil bli vektlagt en evne til prgamatisme og troverdighet på sine felt. Men for Romneys del må han passe på å ikke bli for lik Obama. Det vil føre til en kjedelig valgkamp som i verste fall vil kjede velgerne og gjøre dem uengasjerte. For amerikanske velgere er i langt større grad mer opptatt av klare politiske skiller enn norske, og det vil synes. Samtidig er også tiden inne for GOP å vise mindre steilhet og ubøyelighet enn det som ble vist under Bush-administrasjonen, og velgerne har ennå ikke glemt grunnen til hvorfor Republikanerne tapte ovenfor Obama. For det andre må Huntsman også vise tydelig hans evne til å være en betydelig innenrikspolitiker enn kun en glimrende utenrikspolitiker. For hans positive syn på miljøpolitikken er ikke vanlig kost i USA, og slett ikke innad i Republikanernes rekker. Derfor må han vise seg som en god strateg når han skal begi seg ut på slike farvann. Samtidig viser målingene at Ron Pauls overtak på ham at han har ennå en lang vei å gå for å kunne utgjøre seg selv som en reell kandidat.

Hvis begge kan lære seg dette, og ikke minst skape troverdighet om dette – ja, da har de mulighet til å bli en reell utfordrer til President Barack Obama.