Exit Lysbakken = exit SV?

I dag kunngjorde barne – og likestillingsminister Audun Lysbakken at han trekker seg som statsråd. Flere (i likhet med meg) mener at pengestøttesaken med rette førte til at Lysbakken umulig kunne fortsette i Regjeringen. Frp-leder Siv Jensen antyder at Lysbakkens avgang er begynnelsen på slutten. For Lysbakkens avgang medfører visse komplikasjoner. Ikke bare for SV – men Regjeringen som sådan.

For SVs og Lysbakkens del er denne saken ikke akkurat en velkommen episode for et allerede hardt presset regjeringsparti. For målingene er en sørgelig lesning, hvor partiet er så godt som under sperregrensen. Dessuten har Lysbakken – som er erklært ønsket som leder for SV, ikke akkurat de beste forutsetningene for å få SV mot nye høyder. Flere målinger har vist at SVs påtroppende leder har støtt fra seg velgere fremfor å skaffe nye velgere. Pengestøttesaken gjør heller ikke saken et hår bedre. For oftest bør en påtroppende partileder helst unnlate seg å rote seg borti slike uheldige situasjoner. Men det er åpenbart at Lysbakken og SV kan skylde seg selv. For pengestøttesaken er en alvorlig sak som har fremstilt SVs nye hærfører som enten korrupt – eller i det minste blottet for kontroll i eget hus. Dette er pinlig, og vil hefte ved ham i overskuelig fremtid. Men likeledes kan det skje det motsatte. Et eksempel på det var da daværende justisminister Grete Faremo måtte gå av under skandalen som oppsto under Lund-kommisjonen på 90-tallet. Hun kom senere tilbake og sitter som minister i samme departement som hun fratrådte sin stilling fra. Slik sett kan Lysbakken i teorien komme tilbake – men meningsmålingene ser ikke ut til at dette også kan gjelde i hans tilfelle.

For det andre er det et problem for Regjeringen. Ikke bare har de fått nok en ripe i lakken, men også konstitusjonelle problemer kan oppstå som følge av dette. En god regel er at partiledere for et av regjeringspartiene også sitter i Regjeringen. Nå som Lysbakken har gått av, og SVs landsmøte er rett rundt hjørnet, så er SVs situasjon i Regjeringen ganske påfallende. For SV velger nå en leder som ikke sitter ved kongens bord, noe som kan bringe visse spekulasjoner. Er dette et tegn på at SV virkelig gjør alvor av sine trusler ved å gå ut av Regjeringen? Vil Regjeringen klare å sitte sammen i en koalisjon hvor den ene partilederen ikke er en del av regjeringskollegiet? Det første spørsmålet er ikke usannsynlig. For mange SV-ere (også SV-velgerne som sitter på gjerdet) ønsker et SV som vender tilbake til sine gamle verdier, som et pasifistisk miljøparti med en annen utdanningspolitikk. Atter andre ønsker et moderne SV som kan utfordre den mainstream-politikken som ellers råder hos resten av partiene (som også Frp til en viss grad er en del av). Mange vil kanskje øyne en sjanse for at SV velger å trekke seg fremfor å fortsette i regjering. Det vil tiden vise, men de som ønsker å forlate regjeringen møter nå gode sjanser i møte. Det andre problemet er regjeringskoalisjonen. For en koalisjonsregjering som ikke har en av partilederne i blant dem er svært utenkelig. Vi husker da Åslaug Haga gikk av som statsråd at det ble valgt en ny leder for Sp. Problemet her er at en påtroppende leder ikke blir en del av regjeringen (hvert fall ikke med det første). Det blir et problem som kan skade Regjeringens troverdighet. Så kanskje bør SV gjøre som det blir foreslått – å be Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås gjenoppta sine kandidaturer.

Lysbakken går av – men vil også resten av SV gå av som regjeringsparti? Time will show – men det er ikke utenkelig.