Det er nesten utenkelig å se for seg Elin Ørjasæter synke ned i en myk stol og slappe av foran en film eller TV-serie, og bare ikke dele synspunkt om alt mulig via Twitter, ikke skrive aviskommentarer, ikke skrive bok, ikke tenke ut karrieretrekk, ikke forberede foredrag, ikke lage instruksjonsvideoer på Youtube.

Men slik har det ikke alltid vært. Ambivalensen som følger en karrierejaktende småbarnsmor, er passende nok det som innleder Det glade vanvidd, boken som slippes på Aschehoug denne måneden. «Likestilling koster, også for kvinner. Prisen vi betaler er makten over barna,» skriver Ørjasæter i bokens første kapittel.

Boken hun har forfattet omhandler alt fra problemene knyttet til barn og bruk av nye medier, til i hvilken grad følelsen av sikkerhet står i kontrast med krenking av barns privatliv (en spennende, semifilosofisk diskusjon jeg selv har vært delaktig i som medierådgiveren til Bipper det siste halve året). Og hvor er barneoppdragelsesguru Jesper Juuls konkrete svar når det kommer til ungdom og rus?

Ørjasæter skriver om sin angst for nådeløse foreldremøte («kretsmesterskap i prektighet,» som hun kaller dem). Om offerroller, og å håndtere at ens eget barn mobbes, og spør hva det egentlig vil si å være mobbet – ikke bare i skolegården, men på en arbeidsplass. Om mødre som vil klatre til topps på Maslows behovspyramide, men som av frykt for stigmatisering trekker den nølende foten tilbake. Alle disse alvorlige trivialiteter som opptar en engstelig, og først og fremst kvinnelig, forelder.

Følelser og fornuft

Vi kan lese om hvordan og hvorfor akademiske kvinner i en ikke alt for fjern fortid fikk skylden for at deres barn ble autister, eksempelvis hennes egen mor som fikk en autistisk sønn og nektet å gi han fra seg. Hun angriper statsfeministenes moralisme. Hun er ubekvem med sin egen kropp og nymotens teknologi, men med en gradvis aksept for dem begge.

Vi får vite hvordan Elin Ørjasæter har gått fra å være en kvinne som reagerte instinktivt og full av emosjoner, til å bli en kvinne med installerte filtre av fornuft og tankevirksomhet. Det virker kynisk å si at hun har gått fra å være en varmblodig til kaldblodig, men helt løsrevet fra sannheten er det nok ikke: Hun ønsker ikke lenger å vise en betingelsesløs morskjærlighet til omgivelsene, men heller en farskjærlighet som stiller krav. En medmenneskelighet som ikke godtar at kriminalitet bortdefineres gjennom unnskyldende diagnoser, eller at kvinner smetter unna en tøff argumentasjon fordi de (ikke nødvendigvis planlagt) tyr til tårer.

Kanskje er det mer riktig å si at hun gikk fra å være en Brundtland til en Willoch, der ikke følelser lenger tar full kontroll og motiverer handlinger i affekt (som manifesterer seg gjennom masseutsendelser av indignerte e-poster etter foreldremøter), men hvor refleksjon og søken etter svar som ikke bestandig ligger så åpenlyst fremme, gradvis tar over.

Gode poenger

Boken er krydret med mange gode poenger underveis, som når hun skriver om hvordan vi bruker og lar det det gå inflasjon i språket, når vi benytter ”ressurs” om folk som best kan beskrives som byrder. Eller erstatter populære ord som ”neger” og ”åndssvak”, med kompliserte ord som ”av afrikansk opprinnelse” og ”mennesker med psykisk funksjonshemning”, for å gi det hele et politisk korrekt skinn – uten at akademia noen gang stusser ved hvilken berøringsangst disse tungvinne ordene skaper.

Og selvsagt er hun god når hun skriver om det hun kanskje bruker aller mest tid på: papiraviser og sosiale medier. Ikke overraskende foretrekker entusiasten en kveld på Twitter fremfor en kveld på fest. Forfatteren husker også godt latterliggjøringen av Twitter i 2009: «[Å] dømme Twitter ut fra mine slanke-tweets var jo omtent like klokt som å avskrive telefonen fordi folk ofte sier noe dumt i den.»

Lettlest med herlig selvironi

Det glade vanvidd høres ut som noe som kunne vært tittelen på en kornete lavbudsjettskomedie fra 1965 med Aud Schønemann og Willie Hoel i hovedrollene. Kanskje er det dét også for alt jeg vet. Men eksemplaret som ligger foran meg, er en bok som ønsker å fortelle mye, og gjør det gjennom kronologiske byks fremover og bakover i historien.

Språket er lett og den narrative fremstillingen er en uanstrengt blanding av hverdagsepisoder og kjølige utsagn hentet fra akademia. Ørjasæter har en humoristisk penn, men bruker den aldri til å gå over streken, noe som gjør at du ikke vil finne noen virkelige brannfakler her. Hun besøker heller aldri dybden, men nøyer seg med å dyppe tærne, og eksperimenterer med allerede tenkte tanker som hun vrir og vender litt forsiktig på.

Leseren får innblikk i en rekke pinlige episoder hovedpersonen skal få ganske langt på avstand før de fremstår som komiske, og jeg tok meg flere ganger i å både humre høyt og bli imponert over den tøylesløse selvironien. Riktig nok består Det glade vanvidd av mye hverdagshumor som mest av alt vil appellere til stressa, middelaldrende kvinner, som eksempelvis pakkekaoset før fjellturer med ungene, venninner som betror seg med ubehagelige sexfantasier, og det å være i utakt med barnas slang. Men aldri så mye at det blir plagsomt, ikke engang for en mannlig leser på 26 år.

Velferdsstaten

Ørjasæter har levd et opplevelsesrikt liv med oppturer og nedturer, og kjenner sine begrensninger. Hun vet bedre enn å forsøke seg på noe hun ikke vet hun allerede kan, og holder seg til emner hun har knyttet intellektuelle og følelsesmessige relasjoner til. Vel, for det meste. Jeg stusser litt over et par ting her, som hvordan deltakere på NHO-konferanser fremstilles som kalde fattighatere som «kan diskutere velferdsstatens undergang hele dagen, for så å hygge seg i baren etterpå». Skulle de i stedet kledd seg i filler, hyttet med neven mot himmelen og latt tårene trille nedover kinnet i sympati med stakkarene som faller utenfor?

Ved flere anledninger viser Ørjasæter at velferdsstatens fremtid er noe hun er bekymret for. Hun problematiserer kutt i statsgjeld, med at det må gjøres gjennom 1) kutt i trygd, 2) økning i studieavgift («slik at utdanning bare blir for de rike»), og 3) beskatte unge mennesker i arbeid. Dette vil samtidig kvele veksten som gjør det lettere å betale ned statsgjelden, skriver hun. Nuvel. Dersom man ikke har lagt merke til rikdommene som forsvinner i en subsidiepolitikk ute av kontroll og et enormt offentlig byråkrati, må man begynne å følge med i timen. Verdier vokser når markedet får fungere mest mulig fritt, og det finnes alternativer til kutt som ikke er umoralske og vanskeliggjør livet til unge og fattige.

Ørjasæter vil også vite om det gjør noe om europeisk økonomi knekker sammen i 2030, og spør om vi hadde noen «rett» til å være så rike som vi var. Dette er et spørsmål som kun har verdi dersom man tror på den utdaterte antakelsen om at A sin rikdom går på bekostning av B, og at dersom A blir 100 kroner rikere, blir B 100 kroner fattigere. Å snakke om hvem som har rett og ikke rett til rikdom i et samfunn der samtykkende parter har opplevd velstandsvekst gjennom fredelig handel og bytte av varer og tjenester, blir meningsløst.

Jeg synes forfatteren bruker en fin metafor på velferdsstaten som en boligblokk på beste vestkant som opplever, til alles sjokk, at veggene revner og ingen av beboerne vet hva de skal foreta seg. Men dessverre fungerer ikke sammenlikningen når hun går videre til løsningen: «Det eneste som kan hjelpe oss er flere samfunnsøkonomer». Men samfunnsøkonomer kan på ingen måte fikse et samfunn med statistikker og excelark, slik bygningsingeniører ved beregninger fra fysikkens verden kan skissere et solid hus. Mennesker er ikke det samme som vinterfrost og sprinkelvann. Vi er komplekse og uforutsigbare.

Kapitalismen

Videre fremheves Jens Stoltenberg som en av våre flinkeste samfunnsøkonomer. Jeg vet ingenting om karakterene statsministeren fikk ved Universitet i Oslo, men dette er altså en mann som anklager Høyre for å drive med voodooøkonomi (for øvrig et begrep Arbeiderpartiets rådgivere uten blygsel har knabbet fra presidentvalgkampen i 1980, der Bush anklaget Reagan for å bedrive ”voodoo economics”, som følge av gamle Dutch’ agitasjon for lavere skatter og mindre offentlig innblanding). Ørjasæter mener Stoltenberg er en statsminister verdt å elske, fordi han (noe parafrasert) har satt i gang et enormt byråkrati for å finne ut hvor store påkjenninger velferdsstaten tåler.

I et kapittel der hun ventilerer etter sin vrange ektemanns kastevegring, skriver Ørjasæter:

«Vi som kaster, utgjør første frontlinje mot økonomiske nedgangstider. Hemningsløst forbruk er kapitalismens motor. Skamløs kasting holder produksjonen i gang. (…) Hør det dumpe smellet av fjernsynet som treffer bunnen av sjakten. Det er kapitalismens lyd. Lyden av økonomisk vekst.»

Dette er selvsagt bare tull. Eller keynesiansk teori, som det heter på fagspråk. Sparing og investering er kapitalismen viktigste ingredienser. Et samfunn der folk ødsler ut penger til flatskjermer, bestikk og flybilletter vil naturligvis ikke stimulere til at verden går videre. Ingen vil ha råd til å investere i store prosjekter, kapitalgoder og arbeidsplasser. I stedet vil pengene smuldre opp i såkalt uproduktive varer og tjenester. Men for all del, dette er skrevet med et glimt i øyet, og kan være ment som en litt billig argumentasjon mot en sta ektefelle.

Forbud og noe som likner en stråmann

Jeg vet heller ikke om hun mener seriøst at hun ønsker forbud mot sukker, eller at staten «[i] hvert fall gjør det dyrere og mer tungvint å få tak i». Kanskje er det nok et utløp for frustrasjon, en mange svake sjeler opplever når de lar seg friste av tilbudet der den tredje bollen er gratis, når de egentlig bare ba om to.

Det kan virke som forfatteren også sloss litt mot stråmenn når hun skriver at forskere sier menn må godta at de slår og voldtar. Mange menn får riktig nok ut sinnet gjennom å slå i veggen og brøle i sinne, men jeg har til gode å høre en seriøs fagperson kreve at jeg skal godta rollen som brutal voldtektsmann. Rett etterpå kan vi lese om Ørjasæters stereotyp på den norske mannen, som hun mener takler livets nedturer ved å handle på Clas Ohlsson, mekke bil i garasjen, og gå i marka. Eller «foretrekker grantrær fremfor psykologer». Er det dette det å være mann innebærer, er i hvert fall undertegnede urovekkende langt unna.

Et bredt publikum

Jeg la til side en tykk bok av den store tenkeren F. A. Hayek da jeg mottok anmeldereksemplaret av Det glade vanvidd, og skrev halvt på spøk til forfatteren over Twitter at jeg forventet tilsvarende kloke ord i hennes bok. Dette er ikke en dyptgripende bok som vil radikalisere noen i verken den ene eller andre retningen, eller kaste lys over store områder som hittil har ligget gjemt i mørket. Men naturligvis er heller ikke dette hensikten. Derfor er det heller ikke et grovt overtramp når hun her og der nøyer seg med «sier forskerne» eller «all forskning viser at», fremfor å vise til konkrete kilder. (Men for all del, dette er ikke en bok bestående av løsrevne, ubegrunnede påstander: Bakerst i boken finner du en tilfredstillende oversikt over kilder.)

Det glade vanvidd vil og er ment for å nå bredt ut (kanskje særlig blant kvinner som snuser på næringslivet, eller for lengst har fått begge føttene innenfor), noe som Ørjasæters dyrebare erfaringer, selvironiske øyeblikk og uanstrengte skrivestil vil bidra til.

Ørjasæter vandrer i opptråkkede stier som fremdeles er plaget med pjuskete vegetasjon, heller enn å tråkke ned noen helt nye. Og det er selvsagt helt i orden, her er det mye hverdagsproblematikk med pragmatiske, gode tanker hvermannsen kan ha godt av å reflektere over i en travel hverdag. Ved siden av en illustrert vinflaske på baksiden, oppfordrer forfatteren til å bake en kake. Det høres ut som riktig atmosfære.

Et oppgitt utsagn Ørjasæters ektemann spytter ut under en krangel, oppsummerer godt hva jeg føler er bokens poeng: «Du tåler ikke å ikke fremstå som perfekt.»

Dette er en bok som nøster tanker sammen, ber deg roe ned, ikke få panikk eller skamfølelse over dine egne særheter. Er du unormal er det i orden. Vil du selvrealisere deg gjennom karriere, er det i orden. Men ikke la noen se ned på deg om du velger å være hjemme med barna. Til nytte er du uansett. Men viktigst av alt, du må slutte å aspirere mot perfeksjon.

For aller mest er det vel dét Det glade vanvidd forsøker å si: Du er ikke perfekt. Og det er det for øvrig ingen andre som er heller.

Følg meg gjerne på Twitter: @ahardhaug