I en stripe fra tegneserien Pondus spør Pondus’ sønn Påsan om hva som menes med «norgesvenner» under en tv-reklame for Smokies nyeste CD. Påsans faderlige opphav svarer kategorisk: Det er fordi de flopper i alle andre land. Hvis man ser bort i fra humoren i dette, kan det skjule seg et snev av makaber sannhet.

For hvem er egentlig disse norgesvennene – som forlater en trygg tilværelse i Beverly Hills’ varme trygghet for å trosse jet-lag, kulde og hoteller som standardmessig er langt under det de er vant med. For bare å si at Norge er et vakkert land og har lyst til å besøke oss igjen? Vi blir selvsagt stolte når stjerner liker landet vårt. Det er en kjensgjerning. Men Norge er som kjent ikke akkurat kulturverdenens navle heller, så det er derfor kanskje en idé å spørre seg om hvorfor stjerne egentlig gidder å gjøre det.

Ser man stjernene i et større perspektiv, har de som bedyrer sin kjærlighet til Norge noen fellestrekk. 1. De er enten på siste fase av sin karriere. 2. De spiller i en film regissert av Harald Zwart. 3. De flopper i land de helst skulle ha ønsket at de gjorde suksess i. 4. En kombinasjon av aller tre. For det må da finnes grenser for fornedrelse når Sopranos-stjerne og E Street Band-gitarist Steven Van Zandt uten å blunke degraderer seg selv til å spille en underboss fra New York-mafiaen som tropper opp på det nærmeste NAV-kontoret. Sjarmerende for oss, nordmenn som kan nyte synet av at noen visstnok har det verre enn oss. Men lite fengende for amerikansk filmindustri.

Et annet eksempel på at man vet at en stjerne som kommer til Norge er særs avdanket, er countryartisten Bobby Bare, som deltar i årets Melodi Grand Prix med Sie Gubba-vokalist Petter Øyen. Med tanke på at Celine Dion på høyden av sin karriere deltok i Eurovision Song Contest for Sveits og vant, høres vårt potensielle bidrag til Baku med Bobby Bare ganske stusselig ut.

Hva sier dette oss? At alle avdankede stjerner som flopper i andre land finner sitt kulturelle asyl og fanskare i Norge? Ikke nødvendigvis. Vi ser jo at stjerner som Nikolaj Coster-Waldau (kjent fra TV-seriene New Amsterdam og Game of Thrones) finner veien til Norge for å prøve å kverke Aksel Hennie på film. Men det kan kanskje skyldes et overraskende godt manus, samt at Coster-Waldau i likhet med oss nordmenn er skandinav. Når det er sagt, ville det være utrolig naivt å forvente at Brad Pitt eller lignende skulle finne veien til Norge. Men det er viktig å være varsom mot alle stjerner som bedyrer at de elsker Norge. For sett oss i deres situasjon: Du må komme til Norge, sitte ute i kaldt vær med sur nedbør når man egentlig ville ha vært på location på Hawaii eller i Marokko, smile fåret når SE&HØR-journalisten knipser deg når de har gitt deg en ullgenser som er upraktisk i California, og attpåtil klør mer enn alskens kløpulver. Samtidig må du svare på spørsmål som at «er ikke du enig i at smør/kjøttmangel i Norge er galt i verdens rikeste land?» Du må svare ganske diplomatisk. For ryker fansen i Norge, kan du bare glemme å slå gjennom andre steder – siden du sannsynligvis ikke har gjort det allerede.

Dessuten har stjernene også måttet senke kravene betraktelig. Vi husker da vi i 1999 gjennom filmen Notting Hill så Julia Roberts rollefigur (mistenkelig selvbiografisk en sådan) møtte den svært sjenerte og tafatte «mannen i gata» spilt av Hugh Grant på Ritz – et av de beste hotellene i London. Når man er norgesvenn og går inn for det, må Ritz vike plass for Rica Hotels midt ute i en bortgjemt bygd. Når man ikke er særlig in for øyeblikket kan hoteller i Ritz-kategorien føre til at pengene vedkommende hadde tenkt å bruke til børst, dop eller prostituerte – eller alt sammen på en gang, bare føre til at månedsbudsjettet går mest til å bo enn til å bli stein, dritings eller nypult.

Så hva har vi lært om norgesvenner? De er avdanket, desperate etter suksess og eldet såpass mye at det blir latterlig dersom de stiller opp på nakenbilder i FHM og eneste reklametilbudet de får er for midler mot prostatakreft eller inkontinens. Åpenbart søker de til Norge – de edle villmenn som lengter tilbake til den tiden hvor man uten blygsel kunne kline i Asconaen med Limahls Neverending Story suggerende fra høyttaleren – og det uten å bli stemplet som komplett harry. Akkurat som vår egen hjemmeavlede Lene Nystrøm sa på 00-tallet: Those were the days – COME BACK!

Så hadde Pondus rett? Utvilsomt! Men det ser ikke ut til å plage nordmenn nevneverdig…