Johannes Paul II – Guds stedfortreder på jorden med utrolig nok peiling på hva offside egentlig er for noe – uttalte seg en gang: «Av alle uviktige ting her i livet, er fotball det viktigste.» Åpenbart hadde han rett. Fotball er riktignok bare en uskyldig lek, men en uskyldig lek som blir ramme alvor når ravgale hooligans med uforståelig britisk arbeiderklassedialekt river ned halve stadion når en spiller blir tacklet, men at synderen likevel får ballen. Leken blir også svært alvorsbetont når vi som en gang sentret en ball mellom oss i skolegården erkjenner våre usle liv, når en dimling på vår egen alder signerer en kontrakt med FC Barcelona verdt en normal livsinntekt. Fotball er ikke en uviktig ting – snarere tvert imot.
I en stripe fra tegneserien Pondus spør Pondus’ sønn Påsan om hva som menes med «norgesvenner» under en tv-reklame for Smokies nyeste CD. Påsans faderlige opphav svarer kategorisk: Det er fordi de flopper i alle andre land. Hvis man ser bort i fra humoren i dette, kan det skjule seg et snev av makaber sannhet.
I disse dager hvor Margaret Thatcher er aktuell som hovedkarakter i filmen «The Iron Lady», tenkte jeg det kunne være interessant å ta en titt på en film fra hennes samtid. Dette er en tekst om filmen «Meantime» fra 1984 av den anerkjente britiske regissøren Mike Leigh. Anbefaler selvfølgelig alle å se filmen. Spesielt de som er interesserte i den britiske sosialrealismen (eller kjøkkenbenkrealismen). Dette kan for øvrig sies å være gjennombruddsfilmen til Tim Roth (som den innadvendte Colin). En meget ung Gary Oldman er også å skue.
Etter pinlige episoder fra Spellemansprisutdelingen hvor et harryband fra Sande i Vestfold (før mest kjent som et sted man raskt kjører gjennom på vei til og fra Oslo) lanserte den mest beryktede takketalen i prisutdelingens historie med teite ordspill som «moccamenn», hvor Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing beviste at øl ikke er bra for menneskeskalper i enkelte sammenhenger, hvor en dødelig fornærmet Tshawe Baqwa svarte med uttrykk som ikke akkurat falt i god jord for landets feminister (jeg avslører ikke hva Tshawe sa i anstendighetens tegn og fordi leserne av denne artikkelen sikkert allerede vet hva han sa. red.anm.), og ikke minst blandede reaksjoner fra Kultur-Norge. Etter at partene har skværet opp, har dagens aviser stilt denne delikate ikke-saken i et større perspektiv. For er denne episoden et uttrykk for en sosial kulturkollisjon der bygdeharryen med sin smårasistiske karslige machosjargong drar til byen og dummer seg ut som en musikalsk Bør Børson jr. ovenfor den etablerte kultureliten? Er det nok et eksempel på våre dagers uavklarte problemstilling om hva som er rasistiske ytringer eller ei? Og var det rett av kulturpersonligheter og menigmann (og meg selv inkludert) og komme med sterk fordømmelse i sosiale medier?
At kulturpersonligheter og FrP ofte har et like godt forhold til hverandre som de amerikanske erkefiendene Tom og Jerry, er intet nytt i nyhetssammenheng. Men ordbruken norske skuespillere har brukt ovenfor FrP er like komisk som den er tragisk for norsk debatt – noe den profilerte skuespilleren Ane Dahl Torp beviser i Dagbladet.