Arven etter Mandela

Etter at Nelson Rolihlahla Mandela døde, har verden hyllet mannen som blir kalt vår tids største leder. At USAs president og Cubas leder møtes sammen for å ta farvel med den tidligere ANC-legenden og presidenten i Sør-Afrika tyder på at selv i døden klarte han å samle sammen fiender. Men etter avskjeden vil det store spørsmålet være om svarte og hvite – samt alle andre minoriteter i Afrikas rikeste land vil klare å eksistere sammen, selv uten Mandela.

Mandela var allerede født i en rolle som ville medføre respekt. Hans far var høvding over thembuene, men var aldri tronarving. Han vokste opp i spennet mellom thembu-tradisjonene og fikk vestlig utdannelse, noe som skulle prege hans liv senere. Han hadde en naturlig autoritet blant svarte, men hans velartikulering og ikke minst evne til organisering ble fryktet av de hvite. Hans virksomhet ble holdt et våkent øye med av sikkerhetspolitiet, og selv om han ble sjef for ANCs væpnede styrker, foretrakk han selv passiv motstand etter ideal fra Mahatma Gandhi som selv nyter stor respekt fra sør-afrikanere på grunn av sitt arbeid mot raseskille noen år før Mandela. Da han ble arrestert og ble spurt om han erklærte seg skyldig eller ikke skyldig – valgte han det første. Han ble dømt for høyforræderi, men ikke til døden som var vanlig straff for en slik tiltale, men til livsvarig fengsel. Han ble sittende inne i til sammen 27 år. Atten år av straffen sonet han ved Robben Island – fangeøya som skulle bli et av de mest forhatte symbolene på Apartheid-politikken. Underveis i fengselsoppholdet hadde ANCs yngre garde tatt til motstand med voldelige midler, og spesielt massakren i Soweto – den største ghettoen utenfor Johannesburg – gjorde at regjeringen innså at noe drastisk måtte gjøres. De innså at å snakke med Mandela var veien å gå. Dels for å demme opp for de militante unge, men også fordi de anså Mandela for å være pragmatisk og mer samarbeidsvillig. President P.W. Botha tilbød Mandela betinget løslatelse hvis han kunne garantere at ANC avviklet sin kamp, noe Mandela blankt avviste siden det ville være ensbetydende med å knuse sin egen organisasjon og erklære kapitulasjon i bytte mot personlig frihet. Ting skulle senere skje først etter at Botha fikk slag og måtte trekke seg som landets statsoverhode. Den nye presidenten Frederik Willem de Clerk overrasket alle da han erklærte at Mandela og alle andre politiske fanger skulle løslates, samt at ANC ble en legitim organisasjon. Mandela ble løslatt og både han og hans daværende kone, Winnie mottok folkets hyllester som helter. At de Klerk og Mandela hadde et godt sarbeidsforhold fikk man se da deres arbeid førte til Nobels Fredspris. Forholdet dem imellom var til tider ikke det aller beste, men det var gjensidig respekt for hverandre. Da Mandela ble valgt til landets første svarte president, utgjorde det en samarbeidsregjering hvor selv de Clerk var med som landets visepresident inntil han trakk seg i 1997. som president var Mandela ikke spesielt vellykket når det kom til problemene rundt en omfattende korrupt stat, og ikke minst en befolkning som stadig ble angrepet av HIV og AIDS.

Det som skal sies er Mandelas arv til verden, var hans evne til tilgivelse og forsoning. Som fange levde han under de mest nedverdigende forhold, men det rokket ikke ved hans evne til å innse realiteter og være pragmatisk. Denne arven er tidvis også blitt truet under hans etterfølger Thabo Mbeki, som ikke tok avstand fra konfiskeringen av hvite afrikanderes eiendommer, samt at det under hans regjering forekom drap på 1500 ikke-politiske hvite bønder, ifølge The Economist. Samtidig har nåværende president Jacob Zuma ofte gitt skylden for landets problemer til Apartheidstyret som opphørte å eksistere for snart 20 år siden. Likevel til ANCs fordel har ikke de hvite maktet å samle seg politisk mot ANC, og et nytt parti – Democratic Alliance (DA) – som ikke bare består i hvite velgere, men også fargede velgere. De utgjør i dag den reelle opposisjonen mot ANC i parlamentet og er spesielt sterke i Western Cape-provinsen. At dette partiet ikke er et rent «hvitt» parti som Nasionale Party var, tyder på at selv den hvite befolkningen, som fremdeles er de mest privilegerte har endret sin politiske mentalitet – noe som tyder på at arven til Mandela fremdeles holdes ved like. Men videre avhenger Sør-Afrikas skjebne av at de senere presidentene vil klare og opptrå like varsomt som Mandela i forhold til andre etnisiteter og samfunnslag. President Zuma har blitt stadig mer upopulær, men lite tyder på at han vil bli vraket som president med det aller første. Til det er minnene om tiden under Apartheid fremdeles sterke. Men den voksende generasjon som ikke har opplevd frigjøringskampen og forsoningen vil kanskje være nøkkelen til at arven etter Mandela vil være en suksess eller ikke. Stadig flere unge vokser opp i fattigdom, og mange har diagnosene HIV og AIDS, samt at Sør-Afrika har en av de høyeste mordstatistikkene i verden. Dessuten har landet i det siste stagnert økonomisk, noe som kan tyde på flere utfordringer, siden man vil ty til vold dersom man blir presset nok. Men likevel har styremaktene og politikerne i det lengste alltid tydd til fredelige midler, men spørsmålet om de gjorde det av respekt for en usedvanlig mann som Mandela – eller om de gjorde det av politisk realisme er ennå ikke besvart, og det er det siste som vil avgjøre fremtiden, siden man kanskje ikke vil ha Mandela som et eksempel til etterfølgelse, noe de senere to presidentene har vist seg fullstendig ute av stand til å være.

Arven etter Nelson Mandela er slående, men nå vil de politiske realitetene avgjøre Sør-Afrikas skjebne.