Analog politikk i en digital tidsalder

Denne overskriften er hentet fra tidligere britisk opposisjonsleder David Cameron som adresserte denne setningen til den daværende britiske finansministeren Gordon Brown. Men ser man litt nærmere på setningen, så gir den ganske enkelt Høyre-koden som Aps kode-knekker Martin Kolberg er ute etter å avsløre.

Det er ikke lenge igjen til valget, og stemningen i den rød-grønne leiren er spent. Flere saker har skandalisert regjeringen, og Ap sliter tydelig med oppslutningen når de stort sett har brukt tiden til å omtale Høyres politikk. Men skandalene og forsøkene på å svartmale andre partier er ikke de eneste to tingene som vil kaste dem ut av Regjeringskvartalet. Det skyldes også at de er analoge politikere i en politisk digital tidsalder. De har rett og slett gått fra Trygve Brattelis ord som muliggjorde Aps gullalder for en hårete håndfull år siden: De forstår ikke sin tid, og gir ikke svar folk tror på.

Et eksempel på det er skolepolitikken. I alle år neglisjerte Aps utdanningsministre viktigheten av kvalitet i skolen i sin alminnelighet, og kvalitet i norsk utdanning i særdeleshet. Deres beste argument for å opprettholde enhetsskolen – som de kaller «fellesskolen» – er at den utjevner sosiale forskjeller, siden sønnen til disponenten og sønnen til sjaueren går i samme skole og i samme klasse. En tilsynelatende vakker likhetstanke, men det er noe som likevel skurrer: Denne skolen tar utgangspunkt i en gjennomsnittselev – eller idealelev – som ikke eksisterer. Folk har forskjellige forutsetninger, og elever er ofte svært forskjellige. De har ofte ulik grad av evner og behov. Da jeg gikk på skolen, tilbragte klassen min de første årene med lek og moro. Skolen skulle åpenbart være et sted å være. Dessuten hadde elevene på min gamle skole forskjellige baggasjer hjemmefra. Noen var skoleflinke, men fikk ingen mulighet til å få større utfordringer som kunne engasjere dem. Andre slet på skolen og fikk ofte ikke noe hjelp. Ser man skolen under de rød-grønne i dag, er situasjonen annerledes – men dog praktisk talt den samme. For mange som trenger hjelp får det ikke. De faller ofte ut av skolen, og det måtte et solid hamskifte under Kristin Clemets tid som utdanningsminister før både rød-grønne (herunder SV) måtte innse at de hadde tatt kvaliteten i skolen for gitt. De som anklaget Høyre for å gjeninnføre puggeskole innså at de hadde tatt forferdelig feil, og de innså en ting: Kvalitet i alle sammenhenger – også innen utdanning – kommer ikke gratis! Utdanning av ypperste kvalitet er en møysommelig prosess som ikke bare må oppnås, men også vedlikeholdes når den blir oppnådd. Det har vært Høyres visjon, og i en verden hvor kunnskap – eller mangel på sådan – kan bety et være eller ikke være for en nasjons fremtid, så er dette viktig. Åpenbart har heller ikke dette vært viktig for Ap, når de har droppet å ha kunnskapsministeren i nå åtte års regjeringstid.

Et annet eksempel er helsesektoren. De rød-grønne anklager oss for å gjøre noe så reaksjonært ved å ville innføre klasseskiller i helsesektoren. Det er en direkte frekk påstand, siden helsekøene og antallet sykehusnedleggelser har økt jevnt og trutt under de rød-grønne. Det blir et klasseskille ved at de som har råd, finner en annen måte å bli frisk på, som å betale for en operasjon ved et amerikansk sykehus. Andre som har samme lidelse – og som ikke kan ta seg råd til å betale for dette – sitter ofte fast i sykehuskøene. Dette kan i verste fall ende med døden til følge. Et annet moment er eldreomsorgen. Selve rosinen i pølsen innen helsedebatten. De rød-grønne sier at de bevilger mer penger til eldreomsorgen, men det komiske er at selv med mange pengeinnsprøytninger i eldreomsorgen, så betyr det ikke nødvendigvis at det blir bedre. Det må strukturendringer til. De fleste eldre som benytter seg av privat eldreomsorg er svært tilfreds med det, og mener det burde ha vært mer av det. Det viser også en ting: At man bør ha respekt for folks veivalg – spesielt eldres valg. Å la eldre få et tilbud som passer den enkelte, er ikke bare god høyrepolitikk, men også en gedigen respekt for de eldre.

De som nekter en god tilpasset eldreomsorg, samt kreve at man forblir i offetnlig helsestell, men klarer ikke forhindre at kreftpasienter dør fordi køene blir lengre, eller at de nektes medisin fordi den er «for dyr» – som de rød-grønne gjør – skaper selv det klasseskillet de sverger på å tilintetgjøre.

Et tredje eksempel er skattenivået. Da jeg for en tid tilbake intervjuet Petter Stordalen, la han frem sitt syn på skattenivået: Det handler ikke om å betale høy eller lav skatt. Det handler om å betale riktig skatt! Men hva er riktig skatt?

Vi kan være enig i at en uriktig skatt er formueskatten. Den er ment å ramme personlig forbruk hos Norges rikeste, men gjør faktisk det stikk motsatte. Norske næringsdrivende bruker nemlig i svært mange tilfeller sine formuer for å investere i sine bedrifter og dermed opprettholde arbeidsplasser for svært mange. Et eksempel på dette er det tradisjonsrike bryggeriet Aass i Drammen. Bryggeriet har takket være denne urettferdige formueskatten så vidt klart å holde seg flytende, og har ofte møtt på utfordringer. De har klart å holde bedriften innen familien, men de har ofte problemer med å investere for videre drift, grunnet formueskatt. Når vi i Høyre er skeptiske til formueskatten, er det ikke fordi vi er opptatt av at rike personer skal dermed få penger til å ha en bilpark med luksuriøse biler. Vi er skeptiske til formueskatt fordi den hemmer utvikling av arbeidsplasser, som igjen fører til skatteinntekter, som summa summarum fører til MER velferd, ikke MINDRE! De rød-grønne taler ofte om å være på parti med næringslivet, men jeg tror neppe den bedriftseieren som har begjært seg selv konkurs fordi han måtte bruke penger på å betale formueskatt er enig!

Et annet moment er skjemaveldet som oppstår. De fleste næringsdrivende i Norge bruker ofte tiden på å fylle ut skjemaer enn å bruke tid på det de egentlig skal – nemlig å lede en bedrift og sikre vekst og velferd for sine ansatte. Når Høyre vil redusere skjemaveldet, er det fordi vi mener bedriftseiere har bedre ting å ta seg til – å skape verdier og sikre mer velferd for deg og meg!

Når Ap anklager oss for å være kun opptatt av de rikeste, så er det snarere de som er mer opptatt av rike – siden de finner på stadig nye måter å forsure deres tilværelse og ikke minst tilværelsen for arbeidstagere som jobber ved bedriftene. Vi er opptatt av et godt og enkelt næringsliv som gjør oss konkurransedyktige for fremtiden, derfor gjør og sier vi det vi gjør.

Ut i fra disse tre politikkområdene som blir beskrevet her, så har jeg gitt Martin Kolberg Høyre-koden: At vi i motsetning til Ap ikke er analoge politikere i en digital tid. Vi har derimot løsninger som mange – og stadig flere – får øynene opp for.

Ut i fra dette, så er Aps valgkampsslagord «Vi tar Norge videre» egentlig ganske misvisende!